Vi okker oss over vulgære og stormannsgale verdensledere. Samtidig må vi innse at alle har en indre svinehund.

Da jeg var ung og nyansatt journalist i Oslo, var jeg redd en av sjefene. Ikke fortrinnsvis fordi han var autoritær, men fordi han virket uklok og uforutsigbar. Du visste liksom aldri hva som ventet fra den kanten. En kollega lærte meg et triks som kunne dempe overdreven respekt for sånne typer: «Se ham for deg naken neste gang han snakker til deg». Da fremstår han mindre skummel, uten en tråd er vi alle likestilte.

I årenes løp har jeg hatt god bruk for dette knepet, men det siste året har det mistet noe av effekten. Jeg får ikke mindre angst for Donald Trump selv om jeg ser ham for meg med stumpen bar. For alt i verden kan han trykke på atomknappen mens han ligger splitter naken, svøpt i sengetøy av egyptisk bomull mens han ser på tv. I det daglige kan det likevel virke som om den amerikanske presidenten er mest opptatt av dritt og dumminger. Sist uke delte han ut «fake news»-priser til medier han mener har presentert falske nyheter om presidenten. Trump hevder disse mediehusene er «forutinntatte og korrupte», og med politisk slagside i hans disfavør.

På Trøndelag Teater opererer det også en infantil, primitiv og stormannsgal fyr for tiden: Despoten Ubu i «Kong Ubu». Dette er surrealistisk og absurd teater, men kjernen i forestillingen er kong Ubu som fører an en blodig revolusjon mot kongen av Polen. Ubu synes folk er dumme, og dreper dem for fote. Samtidig er det mange som aksepterer at han er barbarisk.

Les anmeldelsen av Ubu her

Oppsetningen er basert på et skuespill av franskmannen Alfred Jarry. Premieren i Paris i 1896 forårsaket så mye ramaskrik og skandale at stykket ble tatt av plakaten samme kveld. Stykket brøt med alle normer og forventninger, og teaterpublikum ble dypt sjokkert over det vulgære og ko-ko innholdet. «Kong Ubu» ble etter hvert sett på som en teaterhistorisk begivenhet, en forløper for det surrealistiske og absurde teatret i mellomkrigs- og etterkrigstiden.

Det påpekes ofte at Alfred Jarry var framsynt enn så lenge det er skrevet før verdenskrigene. Før Hitler, Mussolini og Franco satte i gang faenskap. Og lenge før Trump, Putin, Kim Jong-un og Berlusconi kom til makten. Samtidig er det kanskje ikke mer mystisk enn at Jarry lot seg inspirere av det primitive mennesket. (Visstnok skrev Jarry dramaet som en hevn over fysikklæreren sin). Vi, egoistene som spiser, drikker og skiter med velbehag selv om verden går av hengslene. Det ligger i menneskets natur at vi både er gode og onde. Vi har alle en latent demon, en svinehund, i oss.

Teatersjef Kristian Seltun er modig som setter opp «Kong Ubu» på hovedscenen. Men Seltun har tidligere uttalt at han ønsker å være ufornuftig og trøkke til med noe sprøtt i sitt siste år som teatersjef. Samtidig er det nok slik at han bruker teatret som middel til å åpne våre søvnige blikk. Selv om vi kan le av en gal vernden, må vi ikke bli for godt vant. Verken med vår egen likegyldighet eller Ubu, Trump og andre crazy maktmennesker.