Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) lanserte sin årlige rapport over verdens klimatilstand nylig. Lesningen er ikke bare nedslående, den er skremmende.
For en tid tilbake skrev jeg en tekst i denne avisen om akebakken på Tyholt. Budskapet var en variant av den velkjente klima-advarselen: Snøen vi tar for gitt, de vakre vintrene, vil ikke være en selvfølge i framtida. Vi kommer til å savne akebakkene.
En kan vel trygt si at mine dystre spådommer ikke har slått til helt ennå. Kontrasten mellom det dystre klimabudskapet på den ene siden, og årets kalde norske vinter på den andre, er imidlertid et godt påskudd for å utforske litt hva som egentlig står på spill – og hvorfor det er så vanskelig for oss å handle.
LES OGSÅ: Hvem tør svinge pisken?
For vi mennesker er vel satt slik sammen at vi lettere reagerer på umiddelbar fare, enn et teoretisk konsept som ligger langt fram i tid. Det er jo ikke så rart.
Hvorfor fungerer vi slik? Psykologer og evolusjonsbiologer har sikkert en rekke gode og åpenbare forklaringer på hvorfor vi raskere reagerer på umiddelbar fare, enn på trusler som sniker seg på oss over lang tid. Men problemet gjenstår jo: Hvordan skal vi løse det?
Allerede i dag sitter vi jo på forutsetningene for å, om ikke stanse, så i hvert fall begrense skadene av de menneskeskapte klimaendringene. Det vil koste mye penger, det vil kreve stor tankekraft og mange ressurser, men i bunn og grunn er jo spørsmålet eksistensielt. FNs klimapanel advarer mot helt uhåndterlige konsekvenser, om dagens utvikling får fortsette. Allerede settes det globale varmerekorder nesten årlig. 2017 var – en god, gammeldags norsk vinter til tross – det varmeste året globalt som noensinne er målt, med unntak av et enda varmere 2016. Årene 2013 til 2017 er den varmeste femårsperioden vi noensinne har målt.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Midtbyen kan blomstre når bilene blir færre
Allerede har dette store konsekvenser. Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) lanserte sin årlige rapport over verdens klimatilstand i mars. Lesningen er ikke bare nedslående, den er skremmende. En tredel av verdens befolkning opplever ekstreme hetebølger. Stadig flere mennesker blir klimaflyktninger – de rømmer ikke fra krig og undertrykking, men forfølges av et klima som gjør omgivelsene ulevelige, og som fratar dem levebrødet. Det internasjonale pengefondet (IMF) slo nylig fast at en uproporsjonalt stor andel av de farlige klimaendringene rammer fattige land, og svekker deres muligheter for økonomisk utvikling.
LES OGSÅ: En viktig dråpe i havet
Bak alle disse tørre faktaene ligger en veldig hard virkelighet: Svært mange mennesker lider allerede som følge av vår manglende evne til å håndtere menneskeskapte klimaendringer. Og millioner flere vil følge etter, om vi ikke greier å handle. Bønder vil slite med avlingene når landbruket ikke lenger greier å henge med endringene i naturen. Viktige ressurser vil bli mangelvare, og enda flere familier vil måtte begi seg ut på flukt. En verden med kraftige klimaendringer er en farligere verden. Menneskets, og menneskehetens, evne til å handle er helt formidabel når vi med egne øyne ser trusselen vi står ovenfor. Vi har pengene til å omstille verden. Vi – og spesielt her i Norge – har teknologi og industri som til og med kan skape svært nye arbeidsplasser innen klimavennlig teknologi, produksjon, og transport. Mye gjøres allerede, for all del. Men en veldig stor del av verdens økonomiske og teknologiske muskler befinner seg likevel i de landene som til nå har sluppet de verste følgene av global oppvarming. For de fleste av oss er det ikke en opplevd, levende, håndgripelig trussel.
Så den dystre, banale spådommen består: Vi risikerer å miste akebakkene våre. Men lenge før det, kan vi ha mistet mye, mye mer. Med mindre vi består prøven, innser hva som egentlig skjer rundt oss, og mønstrer kreftene og ressursene til å handle.