Om sauer, settlere og en god hyrde i ny og ned.
«The good shepherd knows where to go», sier han til meg på gebrokkent engelsk. Vi sitter i bilen på vei til dagens første oppdrag, og det er min arabiske sjåfør som fører ordet. Den gode hyrde vet hvor han skal gå, blir vel den norske oversettelsen.
Den gode hyrde. I mitt indre ser jeg øyeblikkelig for meg bildene av Jesus fra søndagsskolen, med alle sauene rundt seg. Og hyrdestaven. Han som alltid passet på oss. Og som alltid visste veien. Både gjennom livet og gjennom døden. Jeg kjenner at det kunne trengtes flere av hans format her hvor jeg befinner meg akkurat nå; i hjemlandet hans, helt sør på Vestbredden i det som i bibelske ordelag kalles Samaria.
Jeg er på et tre måneders langt oppdrag for Kirkenes Verdensråd, som er paraplyorganisasjonen til alle kirkesamfunn i verden. Paradoksalt nok er ikke den katolske kirke med, men vi andre prøver så godt vi kan; å se hverandres situasjon og være til hjelp der vi kan. Vise nestekjærlighet på tvers av hudfarge, språk og kulturelle skillelinjer.
Les også: Israels tidligere president Shimon Peres er død
Det var i 2002 at kirkene i dette landet ropte så høyt at det hørtes helt til Genève. De var vitne til en så stor krise, at de ba Kirkenes Verdensråd reagere. Hva besto krisen i? Nå tenker dere sikkert at det handler om forfølgelse fra muslimer. Aggressive muslimer, som vil kristne til livs og bruker alle terrormidler for å nå dette målet, og som vi ser på nyhetene marsjere fram i Syria og Irak. Det var ikke det. Her i dette landet har kristne, som i hovedsak er palestinere, og muslimer og jøder også, levd side om side i århundrer. Forfølgelsen kom fra annet hold.
Etter den andre intifadaen (det palestinske opprøret i 2002) opplevde kirkene at israelske myndigheter strammet grepet overfor den palestinske befolkningen så hardt, at de mest ressurssterke forlot landet. Når du som palestiner må søke myndighetene om tillatelse til å besøke din døende mor på sykehuset, kan vi forstå hvorfor. Eller når en 15-åring blir skutt i magen av israelske militære fordi han angivelig har brukt kniv, og bildet av han med blødende mage og et livredd ansikt blir slått opp i israelske medier med overskriften «terrorist». Er ikke dette barnemishandling?
Signert-skribenten Marte Hallem synes det er sørgelig lite som skjer på Facebook for tida
Den palestinske befolkningen lever med brudd på menneskerettigheter som en del av hverdagen. Hver eneste dag! Kirkenes Verdensråd responderte i 2004 med å etablere Ledsagerprogrammet, som jeg er en del av. Vi er her for å støtte, se og observere, og rapportere til FN de overgrepene vi er vitne til. Men først og fremst er vi her for å fortelle hva som skjer. De som har makt og myndighet til å få slutt på dette, sitter andre steder.
Tilbake til sauene og den gode hyrde. Han som vet hvor vi skal gå. Det er kjempeviktig her, for det er så mange restriksjoner på hvor du absolutt ikke må gå for ikke å sette deg selv i fare. To ganger i uka følger vi en gjeter og flokken hans ut på beitemarkene. Det er tilsynelatende ganske fredelig her i det bakkete landskapet i South Hebron Hills, som det også heter. Før vi går ut får vi alltid te og hjemmebakt tabouleh-brød inne i teltet hans. Han har ikke anledning til å sette opp et ordentlig hus på eiendommen sin. Israelske myndigheter gir ikke palestinske innbyggere i dette området anledning til det. Det er litt kjølig på morgenkvisten, og jeg er glad det ikke er vinter. Sauene står i innhegning og blir kjempeglade når de blir sluppet ut. Kjempestor kontrast til våre frittgående sauer som går og springer hvor de vil når de er på beite.
Les også denne kronikken: Barnefotballen er blitt toppfotballens hoggestabbe
Her har gjeteren full kontroll på dem, og de går i samlet flokk. Det er livsnødvendig. Hvis en av dem kommer for nær den israelske bosettingen, blir det bråk. Det er en 50-metersgrense, men det er jo ikke enkelt for en sau å holde rede på det! Fra min kollega i Jordan-dalen, hører jeg at sauer blir arrestert (les konfiskert) hvis de kommer for nær. Igjen et eksempel på israelsk lovgivning som grenser til det latterlige, men som er blodig alvor for dem det gjelder og som lever med for oss uforståelige hindringer i hverdagslivet på alle kanter.
Det er en grunn til at vi følger denne gjeteren. Med jevne mellomrom blir han trakassert av settlere fra den israelske bosettingen. De hevder at de har rett på denne jorda, til tross for at det er palestinske bønder som bor her og kultiverer den og bruker den. Det er en del av israelsk ekspansjonspolitikk at de støtter utbygging av israelske bosettinger på palestinsk land. I løpet av en 10–15 årsperiode har myndigheten bosatt 500 000 settlere her. Det er ulovlig i henhold til folkeretten, som FNs generalsekretær Ban Ki-moon klart og tydelig adresserte det i sin tale til generalforsamlingen forrige uke.
Det hindrer ikke settlerne. Mens vi går der blant sauer og geiter og et par spretne lam, kommer en av dem ut fra skogen og springer inn i saueflokken i fullt raseri og lager masse bråk, så sauene springer til alle kanter. Vår gjeter tar det hele med fatning, men jeg ser at en annen i nærheten blir helt ute av seg av redsel. Senere får vi vite at faren hans ble skutt i magen av settlere for noen år tilbake. Som min kollega Chris så presist uttrykker det: Velkommen til crazy-land!
Hør våre kommentatorer snakke om Robert Erikssons boklansering, fremtidens Trondheim og tv-serien «Nobel»
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.