Sven Egil Omdal

Ny instruks fra Kulturdepartementet: I år skal vi strømme gangen rundt juletreet og 3D-printe brunosten.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Det er sannelig ikke lett å bli klok på vår Mye-idrett-og-bitte-litt-kulturminister. I fjor utgikk det et julebudskap fra Linda Hofstad Helleland om at alt folket måtte være stolt av det norske og bevare den norske kulturen; «Kvikk Lunsj og brunost. Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen. Dugnad og grøt.» Hun formante oss om å respektere tradisjonene og lage jul «akkurat slik bestemor gjorde det.»I år er tonen en helt annen. «Jeg er redd for at vi hvis vi lener oss for mye på det tradisjonelle, så vil vi miste mange andre», sier Hofstad Helleland til Nettavisen, og det er fremdeles den norske kulturen hun snakker om. Nå vil hun digitalisere den så raskt som mulig, selv om bestemor ikke akkurat var noen kløpper i koding.

I fjor skulle vi sitte foran juletreet i bunad og holde tradisjonene i ære. I år skal vi iføre oss virtual reality-briller og plaffe ned Rudolf og de andre reinsdyrene.

Kulturministeren har nemlig fått hjelp av noen fremtidsanalytikere, forteller hun. Disse snåsamenn i designerbriller har fortalt henne at fremtiden er digital, og at den tilhører dagens femåringer.

LES OGSÅ: Nye Vestlandet- en stilk uten  blomst

Smårollingene vil ha «helt andre vaner og forventninger når de er 20 år, enn generasjonen før dem», sier ministeren. Det er helt sant, som det var for hennes egen generasjon, for min, og for den før meg. Men de små skal jo ikke være alene i verden. Om 15 år er dagens 30-åringer bare 45, og skal forhåpentlig leve i 40-50 år til. Hva med dem? Skal ikke de ha noen kulturpolitikk?

Vi kunne selvsagt bare la slekt følge slekters gang og be dem klare seg selv som best de kan, men Hofstad Helleland vil gjerne ha debatt. For én ting har hun lært mens hun har vært minister: «På kulturfeltet er det veldig viktig med debatt», sier hun. Ja, noe må jo kulturarbeiderne drive med når krybben gradvis tømmes.

Fordi debatt er så mye billigere enn bevilgninger, vil kulturministeren skrive en ny kulturmelding. Kulturmeldinger er fint. Vi trenger en kulturmelding i ny og ne, om ikke annet så for å minne oss om at mennesket ikke lever av Goliat-feltet alene. Ikke av Goliat-feltet i det hele tatt, viser det seg, når oljeministeren endelig fikk rotet fram de korrekte tallene. Så bring it on, som de sier i fremtidsorienterte kretser.

LES OGSÅ: Hodetelefonen er det nye kontoret

Men siden vi har en kulturminister som kan alt om Rosenborg og ganske lite om Rosenkavaleren og Rosens navn, er det viktig at hun ikke blir sittende for mye alene og utrede det digitale kulturlivet, som etter budsjettene hennes å dømme skal finansieres av Statoil og DNB og være kontrollert av Warner Brothers, Netflix, Amazon, Apple og Facebook.

Fremmedordet for en selvmotsigelse er oksymoron, sammensatt av de greske ordene for skarpsindig og dum. En kulturpolitikk som legger til rette for digitalisering uten å sikre kvalitet og omfang av det som skal digitaliseres, er et perfekt oksymoron. En politikk som tror at distribusjon er viktigere enn produksjon og mottakelse er bare moron. Lag gjerne en digital kulturmelding, men ta tilstrekkelig hensyn til det analoge livet. Det er helt riktig at dagens konsertpublikum snapchatter opplevelsen. Men enda viktigere er det at folk går oftere på konsert enn før. De har skjerm, men vil ha fysisk opplevelse.

Det er korrekt at mye kan strømmes, men det er like sant at det oftere enn før er kø utenfor litteraturhusene, bibliotekene og samfunnshusene når en forfatter kommer på besøk. I køen står mange unge, som ikke er for digitale til å sette pris på opplevelsen av å høre et menneske snakke i samme rom.

Sverige satser tungt på strømming av teater og opera, Norge gjør det ikke. Den dagen vi bevilger penger til teknologien, vil suksessen fortsatt være avhengig av kvaliteten på scenen.

Digitaliseringen vil gi oss bedre verktøy, både til å produsere og distribuere kultur. Men teknologien vil ikke erstatte behovet for fysisk tilhørighet og lokal skaperkraft. Begge deler formes av kulturpolitikken.

By etter by har fått en diskuterende offentlighet som de ikke hadde. Det er trangt om plassen når bibliotekene inviterer til debatt om alt fra kommunereform til nynazisme. Det gjør bibliotekene fordi de har fått ny formålsparagraf som pålegger dem å gjøre det. Kulturpolitikk virker hvis pålegg følges av ressurser.

De mange fine kulturbyggene landet rundt er derimot kalkede graver hvis det ikke er penger til å fylle dem med innhold. I budsjettet for 2018 har regjeringen kuttet noen millioner i voksenopplæringsstøtten, som finansierer dirigenter og instruktører til kor og korps. Hofstad Helleland er også den første kulturminister på 17 år som ikke utnevner nye statsstipendiater, en billig ordning som har gitt oss mye kultur.

Kulturrådets leder, Tone Hansen, har kalt 2018-budsjettet for «et svik mot hele kunstfeltet». Som et mottrekk skrev kulturministeren leserbrev til aviser landet rundt, der hun skrøt av hvor sterkt kulturlivet står i nettopp deres fylke. Ved hjelp av den digitale søk/erstatt-funksjonen i Word endret hun opplysningen om antall korps etter hvilken avis som mottok innlegget; 149 i Rogaland, 47 i Troms, 175 i Trøndelag.

Korbevegelsen svarte med å tenne motild. I fylke etter fylke skrev de stedlige lederne for korforbundet om hvor hardt statsbudsjettet vil ramme de lokale sangerne. Kor er mennesker som møtes fysisk, både når de øver og når flokken utvides med tilhørere.

De skaper kultur og samfunn samtidig, fordi det ene er umulig uten det andre. Det er ikke kunstig intelligens korene trenger for å få femåringen til å begynne i barnekor, men ekte penger.

Følg på twitter.com/svelle