Vi har akkurat fått påminnelsene om 22 juli og det gjør noe med oss alle. Vi vil så gjerne gjøre noe, og vi mangler ikke debatter som oppmuntrer til å forebygge utenforskapet som til slutt kan ende i tragedier. Har en del av dem på samvittigheten selv.

Hvordan forebygge radikalisering, er konkretisert i handlingsplaner, men aldeles ikke godt nok. Mange av forebyggingsstrategiene er direkte provoserende for dem som innlemmes i disse tiltakene. Jeg har forsket på og skrevet en avhandling om nettopp dette og våger å si at jeg har satt meg ordentlig inn i tematikken. Forebygging er det viktigste vi kan foreta oss i en verden - i et samfunn som oser av polarisering. Vi må spørre oss selv langt mye hyppigere: Hva er det vi skal forebygge? Skal vi forebygge ekstreme ytringer og holdninger? Når er det ekstremt? Hva gjør vi oftest selv? Vi tar tak i våre kampsaker med nebb og klør, vi drister oss til å ikke lenger tie, så da roper vi. Til og med brøler gjør vi. For vi har ytringsfrihet. Masse, masse ytringsfrihet.

Ytringsansvar er også en greie det er verdt å kjempe minst like hardt for å ivareta. Mitt poeng er slettes ikke ditt poeng. Ditt poeng er selvsagt heller ikke mitt, og akkurat dét er hva vi vil hevde at er fullt lovlig, men dessverre ikke helt klarer å vise i praksis; På hjemmebane med våre barn og den påvirkningskraften vi har der, på Facebook, i kommentarfelt, på jobb, Instagram, Tik Tok, Snapchat, på butikken - du tar poenget … I dag er alle «journalister» og eksperter, ja formidlere! Så viser det seg at mange av disse ytringene pumper opp de farlige kreftene hver og en av oss har i oss – dersom de berører det viktigste

Nina Lian Brandt Foto: Privat

Jeg føler så uendelig med ungdommen. Jeg blir matt og frustrert av å hvile blikket på identitetskrisene som sprenger alle grenser. «Hva er jeg? Hvilket flagg tilhører jeg? Hvilken religion og retning? Hvilken legning? Hvorfor er jeg så ekstremt ulik mine foreldre? Hvorfor er alt bare greit og veldig lov? Hvor er mine grensesettere?» Ungdomstiden er ganske vanvittig. Nå skal identiteten, selve ankeret, falle på plass. De kan selv tenke at de skal frigjøres, men er i en tid de trenger trygge veiledere som aller mest. I dag er det vanskelig å bare «være». Våre barn vokser opp med et univers i handa si. Mange timer om dagen scroller de gjennom noe som kan forsterke manglende tilhørighet og tvil. Hvor mange «etter sømmene-samtaler» har vi om dette? Hvor mange tiltak finnes i skolene - den største arenaen og mulighetene for å etablere livsviktig dialog? En dialog som er grenseløst ærlig og åpen? En dialog som faktisk skaper tilhørighet, som senker skuldre, som oppklarer, som gir alternativ, som gir fred, som forankrer identiteten? Du ville bli overrasket over hvor mange tilbakemeldinger jeg får, fra både første og andrelinjetjenester, som opplever de har fått konkrete verktøy til å etablere disse dialogene etter jeg har holdt foredrag. Vi er i 2022 og det er faktisk krise at det står så dårlig til med noe så uvurderlig viktig.

Vi kan snakke mye om ekstremisme og terror - jeg gjør det stadig vekk i mine foredrag.

Men vi tjener mye mer på å jorde oss, ta en kikk i speilet, ta ansvar, ta oppgjør med oss selv, og så må vi innse at det vi skal er å forebygge så mange eksplosjoner og angrep som mulig. Ikke ideologier, tanker, legninger og ytringer. Da er vi faktisk med på å øke sannsynligheten for tikkende bomber. Da min egen sjelevenn og storebror ble brutalt drept i nettopp kampen mot terror; Takk og lov for at jeg hadde forstand til å kaste meg ut til mine livbøyer; akademia og kjærlighet. Jeg innså i grevens tid at å (mis)bruke mitt glødende engasjement ved å ytre meg i sinne, fråde og bitterhet faktisk ikke bare var egoistisk, men farlig. Ikke minst ganske fordummende. Det ble heldigvis mer interessant å ta tak i hva som gir reelle muligheter for å avverge så mange av slike bestialske handlinger som mulig. Vi må mye oftere få dette til å handle om å ha motet til å starte med oss selv. Å innse hvor mye makt språk har. Hvor mye makt hver enkelt av oss har. Minner om den der veien til helvete som er brolagt med gode intensjoner. Det kan være bortimot umulig å erkjenne, men det er jo i realiteten her all fruktbar forebygging starter?

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe