Wid Al-shamkawy Koordinator i Kirkens Bymisjon
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

I det jeg kom inn i klasserommet, kjente jeg en rar stemning blant de andre elevene. Jeg så at de i klassen hadde samlet seg i en klynge rundt Therese som fortalte, smilte lurt og så på meg. Alle så på meg. Jeg prøvde å late som ingenting, ha motet oppe, for jeg har ikke gjort noe galt, har jeg? Jeg kjente at jeg begynte å bli nervøs da en av guttene kom bort til meg, stoppet opp og spurte, «Er det Therese sin genser du har på deg?».

Det var da jeg skjønte det. Jeg husker at jeg insisterte på gebrokkent norsk at det ikke var Therese sin genser, at både jeg og søstera mi hadde kjøpt samme genser. Han gikk til slutt, men jeg så på han at han ikke trodde meg.

Sannheten var at vi hadde vært på gratisbutikken i asylmottaket og hentet genserne. Jeg husker hvor glad jeg hadde vært for å få den da, og hvor stolt jeg var da jeg hadde den på meg. Helt til denne episoden. Da ville jeg aldri mer bruke Thereses genser. Men vi hadde jo ikke råd til en ny genser. Vi hadde nesten ikke råd til noe annet. Familien vår var rett og slett fattig.

Dette var 20 år siden. Jeg var ni år gammel. I dag leser jeg at barnefattigdom har steget hele sju prosent og rammer 115 000 barn i Norge, hvorav halvparten ikke er etnisk norske. Mest av alt blir jeg frustrert, hvordan kan vi la det skje når det er så godt dokumentert at barnefattigdom påvirker voksenlivet med dårligere sjanser for å fullføre skole og dårligere sjanser for å få seg jobb, i tillegg til at barn i fattigdom får større helseproblemer senere. Hvordan kan vi la det skje, når vi vet at det kan føre til sosial ekskludering, utestengelse og mobbing? Er det verdighet i å la barn overleve på kneippbrød, og matvarer som har gått ut på dato?

Kunnskapsdepartementet snakker så fint om tidlig innsats som handler om å hjelpe så tidlig som mulig i et menneskes liv, enten vanskene oppstår i tidlig barndom eller senere i livet. Men hvor er den tidlige innsatsen når et barn blir fratatt muligheter til deltakelse i samfunnet og fritidsaktiviteter, fordi de ikke har utstyret, ikke har skyss eller ikke kan betale medlemskontingenten? Hvordan blir de rustet til videre utdanning og arbeidsliv hvis de allerede da blir ekskludert fra fellesskapet, bare fordi de ikke har råd til å kjøpe en datamaskin for å jobbe med skoleoppgaver eller for å ha bursdagsselskaper? Og ikke minst, hvordan er det for disse barna og være i samme hjem med foreldre som strever med økonomien og kjenner på bekymringene det bringer med seg?

Dagen jeg brukte Thereses genser kjente jeg på sinne, skam og urettferdighet. I dag kjenner ikke jeg lenger på skammen, men på sinne og frustrasjon over et urettferdig system som tillater den økende sosiale ulikheten blant barn bare fordi foreldrene ikke har nok penger. Hvis dette er rett, er noe virkelig galt.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.