Norge har igjen tatt på seg ledertrøya for å sikre en internasjonal miljøavtale. Men hvordan står det egentlig til med vårt arbeid for å sikre egen natur?

Verdens land har endelig klart å lande en avtale som skal sikre at vi tar vare på natur og stanser tap av arter. Det gjenstår å se hvordan dette slår ut i faktisk endring og hvor mange land som slutter seg til avtalen. Tilsvarende avtaler på klimaområdet viser at nasjonale forhold kan være vel så viktig som internasjonale rammeverk når gode intensjoner skal omsettes til praktisk handling. Norge har hatt en fremoverlent holdning til klimatiltak internasjonalt, men en langt mer sidrumpa politikkutforming nasjonalt.

Samtidig som vi feirer Norges aktive bidrag til naturavtalen, er det derfor gode grunner til et kritisk blikk i speilet. Spesielt er dette viktig fordi tap av naturmangfold først og fremst er forårsaket av endret bruk av arealer. Siden plasseringen av norsk natur ligger fast, krever dette handling i et nasjonalt perspektiv. Slike overordnede tiltak bør være relativt enkle å gjennomføre i praksis, men det krever noen tydelige politiske grep. Vi kommer her med tre nøtter som Barth-Eide må knekke for en vellykket oppfølging av naturavtalen.

For det første trenger vi kunnskap om de økosystemene og artene vi ønsker å beskytte.  FN har etablert et eget naturpanel (IPBES) som på samme måten som klimapanelet gir ut rapporter som oppsummerer de viktigste funnene fra forskning på hvordan det står til med vårt felles livsgrunnlag. På bakgrunn av dette arbeidet vet vi nå at tap av natur og leveområder utgjør en minst like akutt trussel for menneskeheten som klimaendringene. Vi vet også at måten vi tenker om økonomisk verdiskapning, må endres radikalt for å stanse de dramatiske endringene vi er vitne til.

Likevel er det fortsatt store kunnskapshull når det gjelder norsk natur, hvilke arter vi har, hvor de er og hvordan menneskelig aktivitet påvirker samspillet mellom disse organismene. Uten denne kunnskapen er det det vanskelig å finne en riktig balansen mellom bruk og vern av natur slik at vi fortsatt kan utnytte naturressurser på en helhetlig måte, samtidig som vi ivaretar andre samfunnshensyn.

Dette vil kreve både økt satsning på naturforskning og overvåkning, men også bedre konsekvensutredninger ved inngrep,  samt åpenhet og systematisering av erfaringer og data. I en tid hvor det kuttes i budsjettene til forskning, blir det desto viktigere å sikre naturområdet gjennom målrettede bevilgninger.

For det andre må det på plass en sektorovergripende forvaltning av natur. Hovedansvaret for naturområdet er i dag lagt til Klima – og miljødepartementet (KLD).  KLD representer i dag en  sektorinteresse som konkurrerer om politisk oppmerksomhet og gjennomslag på lik linje med andre samfunnsområder. Denne organiseringen har historiske røtter som går helt tilbake til opprettelsen av et eget miljøverndepartement på 1970-tallet. Også da gikk diskusjonen høyt mellom de som ønsket dagens modell og krefter som jobbet for at natur, klima og ressurshensyn må ligge som en ramme for all annen aktivitet i samfunnet.

Det er et stort problem at sentrale miljømyndigheters påvirkning på forvaltning av natur og miljø har blitt vingeklippet de siste ti årene. Ansvaret for det kanskje viktigste virkemidlet for å regulere naturinngrep, plan og bygningsloven, ble i 2018 overført fra KLD  til Kommunal og Moderniseringsdepartementet med Sanner i ministerstolen. Begrunnelsen var at innsigelser var en tidstyv som regjeringen i størst mulig grad ville fjerne.

En omgjøring av dette vedtaket vil gi ansvaret for natur- og miljøforvaltning tilbake til de offentlige etater som sitter på den nødvendige kompetansen. Hensynet til effektiv saksbehandling og ønske om større kommunalt selvstyre i arealsaker må etter vårt syn vike dersom Norge skal ta ambisjonene i naturavtalen på alvor.

Den siste nøtten som ministeren må knekke, er at naturen må vektes på en helt annen måte når det gjøres beslutninger på alle nivå i samfunnet. FN’s naturpanel (IPBES) slår entydig fast at verdien av intakt natur ikke kan overvurderes, men at disse verdiene sjelden lar seg regne direkte om til kroner og øre eller til samfunnsøkonomisk verdi.

Hvordan tallfester vi eksempelvis verdien av et intakt våtmarkssystem opp mot verdien av en firefelts motorvei? Hvordan setter vi verdi på opplevelsen av å ferdes i et landskap som framstår som mindre påvirket av menneskelig aktivitet? Og er vi villig til å utsette beslutninger av potensielt stor samfunnsøkonomisk verdi dersom kunnskapsgrunnlaget er for dårlig?

Situasjonen i dag er at det mangler kompetanse på verdsetting av natur og at metodene som benyttes i praksis, gir naturen veldig dårlige odds opp mot andre samfunnshensyn. Skal vi nå de ambisiøse målene i naturavtalen også i Norge, må vi være langt mer bevisst på verdien av natur, og vektlegge slike hensyn høyere i regnestykkene som avgjør om vi bygger ned nye områder eller velger å restaurere områder som er negativt påvirket av menneskelig aktivitet.

Skal vi forhindre at norsk natur forsvinner bit for bit i stadige kompromisser med ulike sektorinteresser, må det til en mer langsiktig balansering av ulike hensyn. Dette krever mer kunnskap, en endring av ansvarsfordeling og makt i forvaltningen av natur og at naturverdier får mer tyngde i vektskåla. Norge har lange tradisjoner for helhetlig samfunnsplanlegging. Det er ingen grunn til å tro at vi ikke også skal klare og få til dette på naturområdet.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe