Justismordet på Viggo Kristiansen viser dessverre at norske medier ikke lærte nok av Fritz Moen-saken.

Riksadvokat Jørn Mauruds(bildet) konklusjon om at Viggo Kristiansen må frifinnes for drap og overgrep i Baneheia, har med rette skapt store rystelser. Justismordet er en skandale for politi, rettsvesen, gjenopptakelseskommisjon og sakkyndige. Mediene har også sviktet i sin rolle som «den fjerde statsmakt» i Baneheia-saken.

Flere medier og journalister har tatt selvkritikk for arbeid eller manglende arbeid som er gjort i dekningen av de grufulle drapene i Kristiansand 19. mai 2000. Mye av Adresseavisens dekning av saken har vært gjennom saker fra Norsk Telegrambyrå og vår samarbeidsavis Fædrelandsvennen, men vi var selv til stede under etterforskningen og den første rettssaken i Kristiansand byrett i 2001.

I lys av justismordet på Viggo Kristiansen, inngår våre reportasjer den gang som en del av et mediebilde hvor pressen gikk i flokk. Vi formidlet politiets og påtalemyndighetens syn på saken med større tyngde enn forsvarets kritikk av bevisene. Dessuten ble DNA-bevisene, som ifølge sakkyndige fastslo at det var to gjerningsmenn, tillagt stor vekt.

Det bidro til at vi, som de fleste medier, tegnet et bilde av Viggo Kristiansen som hovedmann for drapene, til tross for at han hevdet å være uskyldig. Ved den første dommen påpekte vi at «rent objektivt var det egentlig saken mot Viggo Kristiansen som burde vært den mest problematiske for retten». Men i likhet med de fleste medier forfulgte vi ikke det sporet etter rettssakene i 2001 og 2002. Justismordet er en viktig påminnelse om at mediene må ha et kritisk blikk på bevisene påtalemyndigheten legger fram i retten. Gjenopptakelsessaker oppleves ofte som en belastning for ofre og etterlatte. Det må aldri hindre oss fra å gå grundig inn i saker.

Adresseavisen hadde en mer framtredende rolle i mediedekningen av drapssakene i Trondheim i 1976 og -77 som førte til justismordene på Fritz Moen. Selv om de frittstående journalistene Tore Sandberg og Bjørn-Olav Jahr bidro til å avdekke justismordene på henholdsvis Moen og Kristiansen, er begge sakene grelle eksempler på at mediene også sviktet da rettsstaten sviktet.