Dumpsterdiving er mer populært enn noen gang i Trondheim, og kjøpmennene slår hardt ned.

Det er mandag ettermiddag, og jeg tar min vanlige runde til den nærbutikken. Ikke for å handle, men for å lete i containeren på baksiden. Sånn har jeg gjort det i flere år nå, det er slik jeg livnærer meg, det er dette jeg må gjøre for å få endene til å møtes. Det er ikke lett å være fattig i Norge, men man lærer seg noen triks for å overleve. Jeg finner mye fint denne dagen, poteter, kinakål, paprika, yoghurt og litt kjøttpølser. Ikke noe luksus, men nok til å spise sunt og godt. Fra et vindu ser noen ned på meg. Kjøpmannen har spottet meg, og nå kommer han ut for å kjefte.

Det er ingen hemmelighet at det er mye fattigdom i Norge. Rundt ti prosent av befolkningen lever under den relative fattigdomsgrensen, som er definert etter om du tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten. Bor man alene og tjener under 237 600 kroner i året, regnes man som fattig. Selv klarer jeg meg på 116 000, men det er ikke lett. Strømmen, maten og husleia blir stadig dyrere, men lønnsveksten følger ikke på. Mange ser seg nødt til å nedverdige seg til å rote i søpla for å temme sulten.

OLAVSFEST: Adressa-samtalen 29. juli: Privatøkonom Endre Jo Reite og Arman Vestad, tidligere gjeldsoffer og økonomirådgiver: Nå blir det tøffere tider. Se hele programmet her.

Kjøpmannen ser sint ut, han ber meg legge varene jeg har funnet tilbake i containeren. Jeg spør hvorfor, og han sier noe om matsikkerhet. Det er en grunn til at det har blitt kasta, det er ikke trygt å spise det. Jeg påpeker at dette har jeg gjort mye før, og aldri blitt dårlig. Jeg er flink til å se hva som ennå er spiselig, og hva man bør unngå. Da får pipa en annen lyd, nå er det snakk om tyveri. Tyveri? Dere har jo kastet denne maten, den er jo allerede regnet som svinn. Men det er visst ikke lov å ta fra søpla, det er ikke min eiendom. Jeg spør hvilken lov jeg bryter, men det kan ikke kjøpmannen si noe om. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke kan ta det som allerede er svinn, men jeg får raskt svar at det er ikke alt jeg trenger å forstå. Hadde jeg hatt penger å vedde med, skulle jeg vedda mye på at kjøpmannen ikke forstår det selv en gang. Det jeg tar utgjør forsvinnende lite for butikkens bunnlinje.

Hvert år kaster norske dagligvarebutikker 60 000 tonn mat i året, mesteparten av det fullt spiselig. Det er absurde tall, det er ingen grunn til at noen skal behøve å gå sultne i Norge. Samtidig forteller organisasjoner som distribuerer overskuddsmat at de ikke har nok til å dele ut til dem som trenger det. Organisasjoner som Matsentralen gjør en super jobb, men det er ikke nok, Det burde vært ulovlig å kaste spiselig mat, alt skulle ha gått til disse organisasjonene. Men butikkene vil heller at vi sulter enn at de skal miste en krone i profitt. Skulle jeg kjøpt maten min, hadde det blitt et par pakker havregryn og en boks med det billigste syltetøyet i uka. Det har butikkene råd til å tape. Er det da så inderlig galt at jeg får meg litt grønnsaker og poteter gratis? Hvilken forskjell utgjør det? Fortjener jeg ikke næringsrik mat fordi jeg er fattig? Tydeligvis ikke. Flere butikker investerer i kjetting og låser, noen til og med overvåkningskamera ved bakdøren, alt for å holde de sultne hordene unna.

Jeg legger maten tilbake i containeren, mens kjøpmannen står med armene i kryss og ser på. Jeg gir meg nå, men kommer tilbake i natt. Hvilket valg har jeg? Jeg må da også ha mat på bordet.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe