Presser vi barna våre inn i forutsigbare kjønnsroller ved de klær vi velger for dem? Eller som de velger selv? Eller det klesbransjen som har skylda? Linn Bylund, seniorrådgiver ved likestillingssenteret KUN, hadde i Adresseavisen den 26 september et innlegg der hun tok opp klær for barn, og at det blant annet var umulig å finne gule sko. Som vanlig når de ivrigste likestillingsforkjemperne ytrer seg, så er det mye synsing, og lite empiri. Hun skriver blant annet at jenteklær er laget av tynnere og mer delikate stoffer, mens gutteklær er laget av bomull, dongeri og mer hardføre stoffer. Hm. Jeg synes da vitterlig at mange jenter går i dongeribukser. Og bomull er vel et stoff også jenteklær er laget av? Bylund trekker den slutning at dette påvirker vår (altså foreldre) tilbakemelding til barna – jenter med tynnere stoffer får oftere høre at de må være forsiktige og ikke søle på seg, mens guttene gjennom dette blir forberedt på en framtid med mørke dresser. Igjen. Hvor i all verden tar hun dette fra? De færreste menn bruker mørk dress til daglig.
Og hva er egentlig galt med kjønnsdelte klesbutikker for barn? Gutter og jenter har jo forskjellig kjønn. Det gjør det også lettere å finne fram. Man kan da fint lære gutter og jenter om likestilling og likeverd, selv om de kler seg som – ja, nettopp – gutter og jenter. Bylund skriver videre at vi bor i et land med politiske føringer for et likestilt samfunn, men at måten vi kler våre barn på langt fra er likestilt. Hvis hun mener at det blir mer likestilling av at guttene går i kjole i barnehagen, så må hun gjerne vise til en vitenskapelig undersøkelse som underbygger dette. Jeg tror hun skal få slite med å finne en. Det er helt greit at man ikke skal presse jenter inn i rosa tyllkjoler, men om ei lita jente synes dette er fint, så la henne gå i det. Det er ikke dermed gitt at hun ender opp med restylanelepper, rumpeimplantat og deltakelse i «Ex on the Beach» som sitt kall i livet.
Det er selvsagt greit med kjoler med dinosaurer på, men jeg tror vi skal være forsiktige med å dra dette for langt. Og i hvert fall ikke oppmuntre barna til å gå med noe de ikke vil. Målet må jo være å gi barna selvfølelse og selvtillit ut fra de valg de selv tar, ikke for hva vi voksne mener er riktig og politisk korrekt. Ikke be den lille jenta i den rosa kjolen skifte klær hvis hun selv synes hun er fin, det eneste du oppnår er å ta fra henne selvfølelsen. Voksne må gjerne kjempe mot kjønnsnormene, men vi skal være ytterst varsomme med å bruke barna som prøvekaniner for en kjønnsideologi de mest rettroende sverger til, samt å bruke dem i vår demonstrasjon etter å få fram ulikheter og mangfold. Har vi kommet dit at vi bidrar til å skape forvirring rundt kjønnsidentitet? Dersom ytterliggående likestillingsforkjemperne mener at dette er viktig, foreslår jeg at disse damene tar på seg dress på jobb, og mennene en kjole. Det er mye lekkert å velge i. For begge kjønn. Men det ser vi ikke mye til. Kanskje fordi likestillingskvinnene liker å kle seg som kvinner? Bylund skriver at det kan være mye lek og glede med klær, å kjenne kjolekanten stryke mot leggene om sommeren. Det hun ikke skriver er at det også kan gi en viss tilfredsstillelse i å se maska til Spiderman du har på genseren lyse mot deg i speilet. Enten du er jente eller gutt.
Og til slutt: Det finnes en mengde kjønnsnøytrale, gule sko for barn, det er bare å google.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Hva er de greiene med kjønn, lissm?