I ei tid da politikere løper om kapp for å la seg avbilde med bunader, brunost, Kvikk Lunsj og stavkirker, er det greit å huske at det er noe mer enn det vi feirer i morgen.

Vi feirer en levende grunnlov. Vi feirer evnen til å innrømme og rette opp grusomme feil, og strebe etter noe bedre. Den norske grunnloven av 1814 var i sin tid en av verdens mest moderne og liberale, i hvert fall for de som var trygt definerte som gode nordmenn.

Med Grunnloven fikk vi derfor et instrument som la grunnlaget for mer enn 200 års demokratisk utvikling og frigjøring. Mange av de bærende elementene i Grunnloven fra 1814 er like viktige i dag, og beskytter oss mot mørke og autoritære ideer.

Men andre ideer fra Grunnloven vi feirer, er for lengst kastet på historiens skraphaug, og det med rette. I det norske og trønderske fellesskapet inngår en liten, jødisk minoritet. De hadde ingen plass i Grunnloven vi feirer i morgen.

Tvert i mot var jøder bevisst stengt ute av det norske fellesskapet. Under grunnlovsjubileet i 2014 var det enkelte som forsøkte å framstille den såkalte «jødeparagrafen» som et produkt av sin tid, og at grunnlovsfedrene ganske enkelt ikke visste bedre.

Men historiker Håkon Harket avliver denne myten i sin viktige bok «Paragrafen». Å la en rasistisk paragraf skjemme Grunnloven var et like bevisst og gjennomtenkt valg som å ellers bygge en grunnlov basert på sin tids mest liberale ideer, etter inspirasjon fra Frankrike og USA, påviser Harket.

Dette er det verdt å dvele ved. Utestengelse, forfølgelse og undertrykking krever ikke nødvendigvis onde hensikter. Ofte er det nok med unnfallenhet og likegyldighet.

Les også: Politiet anbefaler ikke terrorsikring

I den norske jødeforfølgelsen og Holocaust, som i følge Bjarte Brulands nye verk «Holocaust i Norge» gikk tidligere og hardere for seg i Trondheim enn mange andre steder, deltok mange nordmenn i jakten på sine egne.

Norsk politi, drosjesjåfører, byråkrater og angivere deltok. Grusomheter som dette er intoleransens endestasjon. Derfor er det så viktig å huske.

Og derfor er det minnet om skammens paragraf, og minnet om forfølgelsene under andre verdenskrig, som gir den største grunnen til å feire grunnlovsdagen i morgen. Når det norske samfunnet greier å åpent minnes sine største feil, viser vi at vi kan bedre og at vi er noe mer. Demokratier skal erkjenne sine feil og forsøke å rette dem opp. Det er autoritære regimer som fortier sine mangler og forbrytelser, samt straffer dem som pirker i den offisielle historien.

Derfor er det ingen skam i å benytte 17. mai til å minnes dem som har blitt sviktet av det norske samfunnet, norske etniske minoriteter, religiøse minoriteter eller den skeive befolkningen.

Det gir tvert i mot tyngde til 17. mai. For Grunnloven er fortsatt, den dag i dag, dokumentet som gir oss alle retten til å forandre samfunnet til det bedre. Og antisemittismen og rasismen er ikke borte fra Europa, selv om den er borte fra vår grunnlov.

Og derfor er grunnlovsdagen en viktig dag for refleksjon over hva det betyr å være norsk. Hva vi kan lære av tidligere forbrytelser mot mennesker som er en del av det norske fellesskapet, men som vi enten ikke har villet akseptere, eller enda verre, aktivt gått inn for å støte ut, forfølge, eller til og med drepe.

Demokratier som vårt eget kan se slik historie i øynene uten å være redde, men med ydmykhet og respekt. Vi trenger ikke rope skjellsord til annerledes utseende eller tenkende, eller basere vårt fellesskap på hvem vi ikke er.

Vi kan strebe etter noe uendelig vakrere: Et fellesskap vi slutter opp om, basert på frihet, likestilling og demokrati, uansett utseende eller bakgrunn.

Slike samfunn er ingen selvfølge i vår tid, og slike samfunn må kultiveres og bevares. Med feiring, med inkluderende folketog, og med kransenedleggelse ved statuen av Cissi Klein.

Gratulerer med morgendagen!

snorre-serigstad.valen@stortinget.no

Hør våre kommentatorer snakke om hvordan vi kan snakke med barna om de vanskelige tingene

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter