Folk som rakker ned på harryhandling kan ta seg en (dyr) bolle.
I hvert fall går de glipp av tre poser Gifflar til 40 svenske kroner. Eller 140 gram bacon til 14 SEK. For ikke å snakke om en treliterskartong med ålreit spansk rødvin til 189 SEK.
Det er ingen tvil om at det meste av mat og drikke er rimeligere i Sverige. Siden nyttår er dessuten den svenske kronen blitt svakere. I tillegg ble det innført sukkeravgift på godteri i Norge, og i år ser det ikke ut til at matvarebutikkene vil starte noen priskrig på smågodt her hjemme heller. Så det er neppe et påskemysterium at vi, som har Europas nest dyreste mat, bedriver svenskehandel på fritiden.
LES KOMMENTAREN: Når skittentøyvasken blir en del av lederintervjuet
I flere stive minusgrader sto folk i kø utenfor Coop Extra på Storlien forrige uke. Det som kunne minne om en sovjetisk brødkø, viste seg å være en opphopning av trøndere som skulle hente polvarer de hadde bestilt. Butikksjefen har registrert en økning på bestillinger med nærmere 50 prosent hittil i år sammenlignet med samme periode i fjor. Bånnski!
Jo, det er penger å spare. Eller, sparer gjør vi nødvendigvis ikke så lenge vi faktisk bruker penger. Kontoen tømmes. Riktignok er det en del proaktive husmødre som får mer ut av husholdningsbudsjettet ved å handle nødvendige forbruksvarer som ostehjul, babygrøt, påleggsskinke og tobakk. Likevel tror jeg flertallet ender opp med å kjøpe mer enn de strengt tatt trenger. Hjemme hos oss drikker vi boksbrus med begge hender etter å ha sikret oss flere brett med Cola og Pepsi Max på tur i Åre. Det innebærer brus til alle måltider og en haug med tomgods uten pant.
Filosofen Adam Smith (1723–1790) mente at tilbøyeligheten til å bytte varer (handle) er en av de fire grunnleggende tilbøyelighetene hos mennesket. Og vi foretrekker naturlig nok noe bedre i bytte, framfor noe dårligere. Med tanke på at menneskene også er samlere, er det ikke rart vi rasker med oss rimelig bacon og smågodt til halv pris når vi har sjansen.
Den samme her-må-jeg-sikre-meg-billige-varer-mekanismen slår inn på taks free-butikker for min del. Hjemme unner jeg meg knapt en flaske spenefett til skjønnhetspleien, men så fort jeg kommer av utenriksflyet på Værnes blir jeg nærmest dradd inn i taks free-en av en ukjent kraft. Plutselig står jeg i kassa og drar kredittkortet for kosmetikk og dyre Barolo-viner – varer jeg aldri hadde funnet på å handle ellers. Når jeg får den sure kredittkortregningen i posten en uke senere, er det lite som minner om sparing.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Å leve sunt er snart kul umulig
Men, det er noe med det. Å handle rimelig gir en god følelse. Siden muligheten er begrenset til et bestemt tidsrom – enten du er på danskebåten, flyplassen eller en helgetur til Sverige – får shoppingmuskelen et ekstra skubb. Du må aksjonere raskt for å sikre deg. Omstendighetene påvirker også kjøpetrangen. Helgetur og ferie er hyggeligere enn den hverdagslige, stressende middagshandlingen når blodsukkeret vaker i bånn.
Likevel er grensehandel blitt sett på som noe mindreverdig, derav navnet harryhandel. Det er liksom sånne Dynamitt-Harry-folk med tresko og dårlig råd som handler der. Lars Sponheim ga reine ord for pengene da han som landbruksminister påsto at det er harry å reise til Sverige og handle mat. Nå er det 15 år siden Sponheim lirte av seg den slags, og vi ser at han tok grundig feil. Harryhandel er overhodet ikke noe å skjemmes over (selv om det bidrar til handelslekkasje).
Det er heller ikke sånn at det bare er en gruppe fra et bestemt samfunnslag som hamstrer på grensen. Jeg har attpåtil hørt hippe mannfolk bruke det som sjekketriks, harryhandel er en måte å vise dama at de er «nedpå» og folkelige. Det er blitt mer åpenhet rundt denne aktiviteten, og i mediene illustrerer seriøse forbrukerøkonomer hvor mye du sparer ved å foreta en liten påskereise til svenskegrensa.
Og om du ikke sparer så mye, er det kanskje likevel verdt det? Å kjenne på go'følelsen av at du har kjøpt en kilo sega råttor til halv pris som du kan skylle ned med billig Chablis, kan i det minste gjøre livet litt lysere.