Svenskene har laget spillefilm om Cornelis Vreeswijk, Monica Zetterlund og nå Ted Gärdestad. Norge er sørgelig fraværende i trenden med musikkliv på film.
Hvorfor i all verden har ingen laget den store norske spillefilmen om Alf Prøysens liv og musikk? Eller for den saks skyld Radka Toneff eller Joachim «Jokke» Nielsen? I dag er det norsk premiere på den svenske filmen «Ted – for kjærlighetens skyld», som har skapt bråk i Sverige både før og etter premieren, for skildringen av en av de største popstjernene i Sverige på 1970-tallet.
Den nye svenske filmen, som er innom både ABBA og norske Finn Kalvik i artige biroller, er en del av en økende internasjonal filmtrend som i nesten påfallende grad har unngått Norge. Filmversjoner av biografien til gjerne avdøde profiler fra populærmusikken har vært takknemlig filmstoff lenge, med «The Glenn Miller Story» fra 1954 som en tidlig film i sjangeren.
Virkelig fart skjøt musikkfilmdramaet etter at tre slike filmer hentet Oscar for beste skuespiller i 2005, 2006 og 2008. Jamie Foxx som Ray Charles, Reese Witherspoon som Johnny Cashs elskede June Carter og Marion Cotillard som Edith Piaf viste til fulle at brede, solide musikerbiografier på film både kan gi nytt liv til musikkhistorie og romme skuespillerprestasjoner i prisvinnerklassen, med «Ray», «Walk The Line» og «La Vie En Rose».
Siden har det vært en jevn strøm av slike filmer både fra USA og England, med mer eller mindre gode og populære musikalske spillefilmversjoner av livene til Ian Dury, The Runaways, Joy Division, James Brown, Miles Davis, Brian Wilson, Hank Williams, Kurt Cobain, Nina Simone og mange fler. Lite tyder på at trenden vil stoppe.
Nylig kom traileren til «Bohemian Rhapsody», Bryan Singers film om Freddie Mercury, med Rami Malek i tittelrollen. Filmen som har skapt debatt i flere år alt om hvordan Mercurys ville liv skal skildres, får etter planen verdenspremiere i november, også i Norge.
Ikke bare store stjerner, men også mer obskure artister kan gi stoff til film. En av de mest kritikerroste amerikanske filmene i år, er skuespiller Ethan Hawkes «Blaze» om kulthelten og Texas-trubaduren Blaze Foley, venn av den enda større kulthelten Townes Van Zandt, som spilte tre ganger i Trondheim før han døde. Van Zandt spilles for øvrig av mangeårig Bob Dylan-gitarist Charlie Sexton i filmen.
Hardt liv, udødelig musikk og dramatisk, tragisk bortgang er fellestrekk for mange av de musikalske biografifilmene. Av de tre relativt nye svenske filmene, er det «Monica Z» (2013) som fungerer best som film, men alle har bidratt til ny interesse for musikken, artistene og epoken de skildrer.
Norsk teater har åpenbart oppdaget appellen som kan ligge i å dramatisere rundt søyler i populærmusikk. Forestillinger bygget rundt musikk av Åge Aleksandersen, Jokke & Valentinerne, Bjørn Eidsvåg, deLillos, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen har gjort suksess på norske scener. Desto merkeligere er det at norsk film ikke har prøvd seg, men heller tyr til andre verdenskrig når det skal lages bred, nasjonal storfilm.
Hva kunne ikke en film om Alf Prøysen ha rommet av muligheter for skuespillere, tidsbilde og sterkt personlig drama fra et Norge før og etter krigen? Vår mest folkekjære visedikter som vokste opp i sterkt klasseskille på bygda og slo seg opp med revyviser i storbyen før han ble hele landets barnetimeonkel og døde som 56-åring, men så ut som om han hadde levd mye lenger.
Det er ikke mangel på biografiske drama i norsk film. Thor Heyerdahl, kong Haakon og Jan Baalsrud har gjort suksess på lerretet i nyere tid. Snart kommer det filmer om Sonja Henie og Roald Amundsen. Noe av det spesielle med gode musikkbiografier er at de skildrer store personligheter med mange og også mørkere sider, i motsetning til mer tradisjonelle heltedrama. I tillegg kan filmene spille på musikken. Jeg tror norsk film hadde hatt godt av litt mer Prøysen og litt mindre Amundsen i monitor.