Måten vi som samfunn har bearbeidet terrorangrepet på, er det noe uferdig over. 22. juli er ikke bare en dato som skal markeres.
Jeg sikter ikke til rosetogene i dagene etter terroren, eller rettsprosessen mot terroristen. Men snarere at terrorhandlingen var så ekstrem at den har skapt et rom i sin skygge.
I stedet for å bli et monument over det dødbringende i høyreekstrem ideologi, som kanskje ville vært det naturlige, har 22. juli i noen tilfeller nærmest blitt det motsatte - et slags mørkt slør som hindrer ærlig samtale om hva angrepet har gjort med oss.
De som ser Utøya-filmen, vil neppe snakke om å «dra 22. juli-kortet»
Volden den dagen er et så ekstremt ytterpunkt at det bidrar til å gjøre alt annet mer «normalt». Ord som før 22. juli 2011 ville vært oppfattet som ekstreme, er nå mer normale, av den banalt enkle grunn at de jo aldri kan måle seg med terrorhandlingen.
Terroren flyttet grenser og dermed vår felles oppfatning av normalitet. Dermed flyttet den også oss. Voldshandlingene til terroristen har gjort det mulig å si: «Jeg støtter ikke virkemidlene hans, men…».
LES KOMMENTAREN: Vi kvier oss for å si det rett ut: En høyreekstremist drepte 77 mennesker
Voldshandlingene til terroristen har i noen tilfeller gjort det vanskeligere, ikke lettere, å ta til motmæle mot ytterliggående tankegods. Det avskrives som å «trekke 22. juli-kortet». 22. juli blir noe som ikke skal nevnes, noe som har skjedd, men som ikke skal tillates betydning, noe det nærmest er ufint å ta opp; «du sammenligner meg vel ikke med…?».
Terrorangrepet har, fordi det er et så ekstremt og traumatisk kapittel i vår i historie, blitt en beskyttelse for tankegods vi før 2011 umiddelbart ville identifisert som ekstremt og farlig. Tankegodset har i dag mer, ikke mindre, spredning enn den gang. Som ideen om at Arbeiderpartiet består av landssvikere og forrædere som setter terroristers sikkerhet foran eget land. Som ideen om at vårt samfunn, som vi kjenner det, er truet av sammenbrudd. Og som forestillingen om at muslimer primært ikke er individer med egne tanker, drømmer, lyster og politiske overbevisninger, men én størrelse, én gruppe som søker å ta over vesten. Å identifisere det politiske rommet 22. juli befinner seg i, krever også at en kjenner igjen noen av konspirasjonsteoriene, vrangforestillingene og noen av de autoritære ideene – også i helt andre deler av norsk politisk debatt enn den mørkeste gropa terroristen selv kom fra. Det krever at vi ser hendelsene den dagen i sammenheng, også når det er mest ubehagelig.
ADRESSEAVISEN MENER: Utøya-filmen er laget av rett mann til rett tid
Kanskje er det derfor våre ledende politikere har så vanskelig for å snakke om 22. juli. Kanskje er det derfor vi har brukt langt, langt mer tid på å snakke om teknisk beredskap enn viljen og ideene som lå bak.
Terrorhandlingene den dagen i 2011 var ingen naturkatastrofe, men i stor grad har vi behandlet angrepet som nettopp det. Noe viljeløst, noe som bare skjedde, noe vi kunne «beredskape» oss vekk fra.
Kanskje er det derfor politikerne ennå, sju år etter, ikke har greid å få på plass et permanent, verdig minnesmerke over 22. juli. Det er en skam at våre ledere er så klønete og fomlende i omgangen med en hendelse som har hatt langt større betydning enn de selv synes å ville innse.
I år har 22. juli i større grad vært preget av at mange av dem som selv ble rammet tar bladet fra munnen og forteller om hva de har måttet tåle i ettertid av hets og sjikane.
LES PORTRETT: Tommy Dahle overlevde på landsiden ved Utøya
At de orker å fortelle, er en befrielse for oss. Det tvinger oss til å innse noe viktig: At mange blant oss bruker tiden sin på politisk motivert trakassering og trusler mot medmennesker som har vært utsatt for høyreekstrem terror. De som for sju år siden ble sprengt, forfulgt, jaktet på og skutt av en høyreekstremist, forfølges fortsatt daglig av mørke sjeler som fortsetter å bore i sårene terroristen skapte.
Så lenge vi lar det fortsette, er vi ikke ferdige. 22. juli er ikke bare en dato som markeres. Det er en virkelighet mange av våre medmennesker må leve i, resten av sine liv. Vi plikter å hjelpe dem med det. Ikke bare for dem, men for å hindre at noe lignende kan skje igjen.
Hør våre kommentatorer og gjest Per Olav Hopsø snakke om nytt Trøndelag, nytt Arbeiderparti og sommerferie
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten