Er en fredelig løsning på Israel-Palestina-konflikten mulig? Jeg aner ikke. De moderate stemmene drukner i kakafonien.

Det finnes sikkert de som inntar en nyansert og diplomatisk posisjon til den mest omtalte konflikten i vår tid. Antakelig finnes de som støtter moderate forslag eller jobber iherdig for omforente løsninger.

Men jeg hører ikke hva de sier og vet ikke hva de representerer. Det er fordi alle andre roper.

Les også Daniel Johansens kommentar: SV forbyr jødisk liv

Da den morsomme artisten Netta Barzilai (25) gikk helt til topps i Eurovision-finalen med en ganske kul sang forrige lørdag, gikk det ikke lenge før ingenting var spesielt morsomt eller kult lenger. I en bisetning under takketalen uttalte artisten selv at seieren var en «feiring av ulikhet», men tilføyde:

- I love my country. Next time in Jerusalem!

Det ble selvfølgelig bråk. I sosiale medier var Israel-kritiske nordmenn tidlig ute med å karakterisere Nettas takketale som dum og kvalm. Kanskje var den også nøye uttenkt av det israelske maktapparatet?

Dagen etter lanserte SV et forslag om at regjeringen burde jobbe for å hindre at neste års finale ble arrangert på «okkupert jord i Jerusalem», selv om jeg er temmelig sikker på at det finnes viktigere ting å diskutere med israelske myndigheter akkurat nå.

Mer debatt: En frekkhet av kjendis-megler å kalle Nordre Jonsgate for Bakklandet

Frp svarte med å beskylde SV for å «bruke enhver anledning til å få frem sitt hat mot Israel», selv om jeg er temmelig sikker på at hat ikke var noen beveggrunn for forslaget.

Hvem har hevd på Jerusalem? De fleste land anerkjenner ikke byen som Israels hovedstad, men Donald Trump gjør det. Bare den siste uka har Trump-administrasjonen gjort konflikten enda mer betent ved å flytte den amerikanske ambassaden til byen som er hellig for minst tre religiøse grupper.

Det skjer samtidig som Israel feirer 70 år som stat og palestinerne sørger over «katastrofens dag», to markeringer som av åpenbare grunner sammenfaller.

Ja, frontene er steile. I Midtøsten gir dette seg voldelige utslag, mens vi her hjemme må orke mer eller mindre ekstreme tilhengere av begge sider, som bare forenes i at de er like aggressive og forutsigbare. Det ligner ikke lenger en debatt, fordi det er ikke en debatt.

LES OGSÅ: Dystre utsikter for fred mellom Israel og Palestina

Vi må for eksempel tåle hissige reaksjoner på israelske kunstuttrykk og insisterende oppfordringer om kulturell boikott, som om det i tilfellet Israel alltid er komplett umulig å skille mellom sivilt samfunn og stat, statsborger og regjeringssjef, popsang og storpolitisk spill.

Fra den andre siden kommer harde beskyldninger om hat og anti-semittisme mot dem som kritiserer staten Israels lett beviselige maktovergrep på Vestbredden eller Gaza-stripen, der over 50 palestinere ble drept bare mandag denne uken.

Jødehat og anti-semittisme eksisterer også i Norge, noe som flere ganger er blitt dokumentert. De høyreekstreme i Den nordiske motstandsbevegelsen målbærer hatet med stor tydelighet, men kanskje også marginale aktører på den rødbrune venstresida – det er ikke lenge siden den opphetede debatten om 1. mai-plakaten «Det stadige gnålet om anti-semittisme er en avsporingstaktikk» gikk i Adresseavisens spalter.

Men Israels ambassadør til Norge, Raphael Schutz, har lagt seg på en illsint linje. For bare en snau måned siden skrev han at «en industri full av løgner og ren anti-semittisme er vel å forvente fra etterkommere av Quisling» i en Facebook-tråd der diskusjonen med en nordmann handlet om drapet på 16 palestinske aktivister, som Israel hevdet var terrorister.

For noen år siden var jeg selv i Israel. På tur med drosje inn i Tel Aviv, der tusenvis av mennesker danset i gatene for å feire Nettas Eurovision-seier forrige helg, fortalte sjåføren uoppfordret om sine foreldres flukt fra Holocaust under andre verdenskrig. Det var en rystende historie, mye fordi den ble så nær. Tidsvitnene kjører drosje i denne byen.

Kanskje ga opplevelsen meg et lite innblikk i en israelsk mentalitet, selv om dette landet – som de aller fleste – ikke kan reduseres til én psykologi. Men selvfølgelig eksisterer det et visst behov for å beskytte seg selv og sine.

Bare dager senere sto jeg i den lange køen ved kontrollposten Kalandia utenfor Jerusalem, der jeg fikk oppleve noe av det palestinere hver dag blir utsatt for. De tungt bevæpnede soldatene, som med aggressive ordre over et sprakende høyttalleranlegg tvang palestinske arbeidstakere gjennom trange metallsluser, fremkalte ubehag.

Det var nedverdigende.

Altfor ofte oppleves også debatten rundt Israel-Palestina-konflikten som uverdig. Kanskje er det ikke til å unngå? Men også denne uka savner jeg noen som ytrer følgende setning med rolig stemme, men likevel blir hørt: Vi må faktisk inngå noen kompromisser her.