Vi i MDG mener at vi nå har over 40 års erfaring med oppdrett i åpne lakseanlegg, og vi har god kunnskap om hva dette har medført av naturtap. Blant annet er villaksen nå rødlistet som art, og de største truslene er lakselus og genetisk forurensning fra lakseoppdretten. Bestanden av villaks er nå halvert siden 80-tallet. Vi kan ikke gjenta alle de samme feilene når det gjelder kysttorsken.

Mange av oss har opplevd å trekke en sprellende torsk over ripa, på tur med familie og venner, eller mutters alene på en blikkstille fjord. Det er en så selvfølgelig ting at det er vanskelig å se for seg at dette ikke skal være mulig i framtida. Men framtida må forvaltes i dag, og vi er gruelig dårlige til det.

Hvis man fortalte de karene som på 1930-tallet hver dag i sesongen satte garn over Orkla, for å skofle laks opp på lasteplanet på bilen sin, at om under hundre år så var det så lite laks igjen i elva at man kun fikk fiske fire laks i hele sesongen og slippe ut igjen mange av de som bet på, så hadde de vel ledd hele veien til oppkjøperne i Trondheim.

Det ville vært umulig å tro, når mengdene laks var så store at det var regnet som fattigmannskost. Å se for seg at vi mennesker satte en stopper for noe så naturlig som den overfloden den årlige laksevandringen skapte, og som befolkningen hadde livnært seg av tusenvis av år, ville vært nærmest umulig for karene som sleit med laksegarnene gjennom hele sommeren.

Historien viser dessverre at vi er dårlige på å forvalte rikdommen naturen gir, for vi gjør gjerne de samme feilene om igjen. Trondheimsfjorden er nå en nasjonal laksefjord, der det ikke er tillatt med lakseoppdrett. Og Norge har internasjonal fått et særlig ansvar for å bevare den truede nordatlantiske laksen. NINA har vist at oppdrett er den største trusselen mot villaksen, der genblanding fra rømt oppdrettslaks svekker genene, og sykdom og lakselus svekker og dreper laksen.

Nå popper det opp søknader om etablering av torskeoppdrett i hele kystnorge, der flere kommuner har foreslått å sette av områder til denne industrien i sine kystområder og langs fjordene. Advarslene fra fagfolkene er tydelige. Vi vet ikke hvordan dette vil påvirke kysttorsken, den underarten som vi fisker opp når vi surrer rundt på sjøen en dag i ferien.

Kysttorsken er en truet art allerede, og advarsler fra Havforskningsinstituttet om at torskeoppdrett kan være katastrofalt, er viktige å lytte til. Oppdrettsanlegg kan skade gytefelt med forurensningen sin. Og siden oppdrettstorsken gyter i merdene, så er sjansen for genetisk innblanding stor. Rømning kan skje og genetisk er disse artene ulike. Smitte av sykdommer er også en risiko.

Å dra ut på sjøen med fiskestanga eller pilken etter torsk kan, hvis vi ikke er forsiktige nå, bli en luksus i framtida. Det er fortsatt mange som har fiske etter kysttorsken som yrke, og det har vært mye usikkerhet rundt kvoter og diskusjoner hvor truet kysttorsken er i de ulike delene av landet. Fritidsfiske er så langt ikke regulert, bortsett fra at det har blitt begrensninger på hvor mye turistene kan ta med seg over grensa, og det må dokumenteres at fisket har foregått i regi av en registrert turistfiskebedrift.

I verste fall vil det vil de valg vi gjør nå med torskeoppdrett, medføre at kysttorsken blir skadelidende for generasjoner fremover, som å høste av det som skulle vært en overflod til glede for alle. Å tillate oppdrett av torsk er ikke det kloke valget nå. Vi må lære av de feilene vi gjorde igår.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe