Det er mangel på eggdonorer i Norge. Konsekvensen kan bli at kvinner ikke får barn eller må oppsøke klinikker i utlandet for å få hjelp. Hvorfor er det så få som vil donere egg?
15. september i år meldes det i flere nyhetskanaler om en skrikende mangel på eggdonorer ved St. Olavs hospital, som foreløpig kun har fått elleve donorer. Situasjonen er annerledes ved de private klinikkene, der noen har satset på å få egg fra utlandet, mens privatklinikken Spiren mottar nye eggdonorer hver uke.
Plutselig fikk St. Olav en strøm av sæddonorer
Nasjonalt er behovet for eggdonorer langt større enn tilbudet. Konsekvensen av dette er at flere kvinner som av ulike årsaker ikke kan bli gravide med egne eggceller enten må vente eller avlyse barneønsket, eventuelt oppsøke klinikker utenlands. Hvorfor er det så få som vil donere egg?
Etter mange år med politiske diskusjoner og hardt press fra deler av helsevesenet og da særlig private aktører og fra ufrivillig barnløse og deres interesseorganisasjoner, vedtok Stortinget i 2020 å tillate eggdonasjon. I samme lovendring ble det også åpnet for eggfrysing uavhengig av medisinsk diagnose, å gi enslige kvinner tilgang til assistert befruktning og tidlig ultralyd, og tillate NIPT-test for alle gravide kvinner.
Fra en restriktiv føre-var-politikk fikk Norge et lovverk som ligner mye på det man finner i våre naboland. Argumentene for denne liberaliseringen har i hovedsak dreid seg om barnløses rett til medisinsk helsehjelp i eget land, likestilling av sæd- og eggdonasjon, og et argument om å følge med på den teknologiske utviklingen.
St. Olav vil hjelpe foreldre til å få friske barn
Hvem kan donere? Kun kvinner som er mellom 25 og 35 år, som har fast tilknytning til Norge og god helse, kan donere egg. Videre er en grunnleggende forutsetning for eggdonasjon i en norsk kontekst at det skal være begrunnet i altruisme og ikke i økonomisk vinning. Derfor får kvinner som ønsker å donere egg kun en beskjeden økonomisk kompensasjon for inngrepet. Det er dermed ingen økonomisk motivasjon for å donere egg.
Ved fertilitetsklinikkene ble lovendringen møtt med jubel og feiring. Der har de ventet lenge, og de kunne raskt innføre tilbudet. Fire private klinikker har fått godkjent tilbudet, men i det offentlige helsevesenet er det bare St. Olav som tilbyr eggdonasjon. Mens noen klinikker importerte frosne egg, kunne Spiren klinikk i Trondheim fortelle om «ferske norske egg».
Til å begynne med var det ikke nødvendig å søke etter eggdonorer, for da tillatelsen ble gitt, kom donorene av seg selv. Dette var gjerne kvinner som hadde sett nære og kjære som strevet med å få barn og hvor eggdonasjon var eneste mulighet. Allerede nå ser imidlertid bekymringen over mangel på eggdonorer ut til å erstatte noe av jubelbruset. Hvorfor?
Det pågående forskningsprosjektet «Eggdonasjon, kropp og kjønn» ved NTNU kan bidra til å kaste lys over dette spørsmålet. Gjennom intervju med kvinner som aldersmessig er i målgruppen for å donere egg, ser vi på hva som motiverer til og hva som taler mot å melde seg som eggdonor. Foreløpig kan vi bare antyde noen svar og stille noen spørsmål.
Slipper å reise til utlandet for å bli gravid - en stor dag mener overlege
Hva sier kvinnene? Stort sett er de vi har intervjuet positive til eggdonasjon når vi spør dem om det. Samtidig ser vi at muligheten for selv å være eggdonor ikke er noe de har tenkt over eller tatt aktivt stilling til, ei heller ser det ut til at de er kjent med at det er en mangel på donerte egg. Det er altså først når de blir bedt om et intervju, at de begynner å tenke over spørsmålet og diskutere det med venner og kolleger.
Kvinnene vi har snakket med, understreker at de er glade for at tilbudet om eggdonasjon finnes slik at flere kvinner og par som sliter med barnløshet, kan få hjelp. Flere sier også at det ikke er helt fjernt for dem å donere, og enkelte sier at de føler at de kanskje burde. Men hvorfor akkurat dem? Og er det riktig å gjøre det – for dem selv, partner og med tanke på kloden?
I prinsippet er de altså positive til at eggdonasjon er blitt tillatt i Norge. Om de selv kan tenke seg å bli eggdonor, er imidlertid et helt annet spørsmål. Av motforestillinger er frykt for de medisinske inngrepene, og det viktigste, alvoret som følger med en slik beslutning av følelser og ansvar for det barnet som kan bli født. De tror det ville være annerledes hvis de kjente en som trengte det egget, slik som en søster. Noen nevner også bekymringen for den globale befolkningsveksten og de mange barna som allerede er født og som trenger trygge omsorgspersoner.
Ifølge regelverket skal det ikke gis informasjon om hvem eggdonor er til den som mottar egget, og eggdonor får ikke vite hvem som mottar det. Man kan derfor ikke donere til en bestemt person, slik som en slektning eller nær venninne. Når barn som er unnfanget ved eggdonasjon fyller 15 år, kan barnet selv få opplysning om hvem donor er, og selv velge om de vil oppsøke donoren, slik som det også er ved sæddonasjon.
Selv om våre intervjuer peker mot at manglende kunnskap om ordningen og behovet for flere donorer kan være en viktig grunn til mangelen på egg, ser vi også at de potensielle donorene opplever eggdonasjon som en større og mer alvorlig beslutning enn hva både politikere og helsevesenet på forhånd kanskje hadde sett for seg.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe