I ettermiddag åpner det 167. storting. Kongen holder sin trontale. Seremonien vil som vanlig være preget av stort alvor, men våre folkevalgte står i høst overfor større oppgaver enn på lenge. Dette vil kreve mye av dem.

Opposisjonen skal være nettopp det – i opposisjon. Stortinget skal både kritisere og kontrollere regjeringen. Det er en sentral og nødvendig funksjon i et fungerende, parlamentarisk demokrati. Men tida er ikke inne for populistiske utspill med mål om å ramme meningsmotstandere og score billige poeng.

Tida vi lever i – med et Europa i krig, voksende usikkerhet, ekstremvær og skyhøye priser – fordrer også at politikerne våre er pragmatiske. De skal løse formidable oppgaver. Selvfølgelig må alle stemmer bli hørt: Slik sørger vi for de beste løsningene. Men ingen løsninger vil være 100 prosent perfekte – og alle kommer ikke til å bli fornøyde.

Det er ikke bare opposisjonen som må være pragmatiske. Også regjeringen må være villig til å søke brede forlik og invitere til samarbeid.

Vladimir Putins mål er å skape splid og usikkerhet i vestlige land. Dette er ikke et grep norske politikere må falle for. Det gjelder også for velgerne. Hets, trusler eller karakteristikker som «landsforræder» har ingenting i norsk politisk debatt å gjøre.

Samtidig må våre folkevalgte gjøre sitt ytterste for å motvirke usunn polarisering i det norske samfunnet. Ett grep kan derfor være å dempe den krasseste retorikken. Dette gjelder politikere fra alle partier, selvsagt også regjeringspartiene. I strømdebatten har vi dessverre sett tendenser til harde utfall og uforsonlige holdninger. Det bidrar verken til gode løsninger eller mer samhold.

Kompliserte og prekære utfordringer kan føre til et opphetet ordskifte. Nå trenger vi det motsatte: Politikere som snakker med innestemme. Som ikke mistror hverandre, men heller forsøker å finne løsninger – om enn så vanskelig det vil bli i høst.