Det er ikke bare tristesse og oppgitthet som følger i Klemenskirkeutstillingens kjølvann.
Det er gjentatte ganger pekt på de unike mulighetene kirke A har til å produsere ny kunnskap blant annet om kristningsforløp, misjonsvirksomhet og fremveksten av en tidlig kirkeorganisasjon. Diskusjonen har også satt søkelys på forskningsbehovet og mulighetene for kunnskapsutvikling med grunnlag i forvaltningsundersøkelser i bygrunnen. Dette må imidlertid settes i sammenheng med kulturminneforvaltningens praksis med hensyn til forskning i etterkant av arkeologiske undersøkelser i bygrunnen. Spørsmålet har høy aktualitet også i et nasjonalt perspektiv: Nedenfor vil vi fremme noen synspunkter på dette for å kaste lys over klemenskirkesakens forhistorie generelt og forskningens vilkår i bygrunnen spesielt.
Det er ikke slik som mange tror, nemlig at historien graves opp av jorda. Det som avdekkes, dokumenteres og samles inn gir ingen umiddelbar innsikt i fortiden: For å kunne gi mening og forståelse må det settes inn i en historisk kontekst. Når det gjelder undersøkelsen i Søndregate 7-11, møtte videreføringen av forskningsarbeidet den samme utfordring som de fleste arkeologiske undersøkelser i bygrunnen, nemlig mangel på tid og finansiering. Dette skyldes først og fremst den restriktive praksis som den sentrale kulturminneforvaltningen har lagt seg på med hensyn til å kunne drive forskning og formidling på det arkeologiske kildematerialet som er kommet frem gjennom forvaltningsundersøkelser.
I rapporten fra utgravningsprosjektet i Søndre g. 7–11 pekes det nettopp på de begrensede mulighetene for forskning på materialet (s. 493), dog uten at disse reservasjonene etter vår mening ble tatt tilstrekkelig til følge. Prosjektrapporten konkluderte til en viss grad før det innsamlede materialet lå tilgjengelig og uten basis i videre forskning, samtidig som Riksantikvaren konkluderte gjennom utstillingen før prosjektrapporten forelå. Det er helt avgjørende i et vitenskapelig arbeid at alle tilgjengelige data foreligger og kan analyseres under ett. Det er på dette grunnlaget den neste fasen i forskningsarbeidet starter, som har som mål å finne sammenhenger mellom det innsamlede datamaterialet og analysere det opp mot det man ellers vet om den aktuelle tiden og stedet («kontekstualisering»). Dette er en tid- og kostnadskrevende prosess som forvaltningens praksis ikke åpner for i forbindelse med gjennomføringen av «forvaltningsarkeologiske undersøkelser». Resultatet er at det i dag produseres store mengder «grey papers», det vil si utgravningsrapporter med et stort forskningspotensial som står i fare for å ikke bli ført videre og over i den fasen av forskningsvirksomheten der datamaterialet ytterligere blir analysert og satt inn i overgripende sammenhenger.
Så godt som alle arkeologiske undersøkelser i Norge i dag gjennomføres som forvaltningsgravinger. Det er tiltakshaver som betaler for slike undersøkelser, men dette begrenser seg til sikring og dokumentasjon av kildematerialet. Videre forskning på resultatet av slike undersøkelser finner i de aller fleste tilfellene sted i etterkant, vel å merke dersom tid og ressurser kan stilles til disposisjon gjennom andre finansieringskilder. I land hvor store pengefonds er tilgjengelig, slik som for eksempel Riksbankens Jubileumsfond i Sverige og Dronning Margrethes Fond i Danmark, er muligheten for å kunne nyttiggjøre seg det store forskningspotensialet i forvaltningsundersøkelsenes rapporter gode. Her hjemme eksisterer det ikke slike fond med en størrelse og formål som åpner for finansiering av arkeologisk forskning, og det er bare en forsvinnende liten prosent av søknadene til Norges Forskningsråd som får tilslag.
Tilbake til Klemenskirkedebatten: Her har et ufullstendig datagrunnlag og mangelen på tilstrekkelig tid til empiribasert forskning blitt trukket frem, men det forklarer ikke alt, og kanskje ikke engang det viktigste, med hensyn til hvorfor resultatet er blitt som det er blitt. Terje Brattli har tidligere pekt på hvordan også andre samfunnsaktører, i tillegg til kulturminneforvaltningen og Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) gjorde kirken i Søndre g. 7–11 til nasjonalmonumentet Klemenskirken og til stedet «der det hele startet». Det var en situasjon hvor en tradisjonell forskningspraksis av ulike grunner ikke utfoldet seg som ønsket og hvor ulike samfunnsinteresser kom på banen. Dette førte til et resultat som oss bekjent ikke har noe fortilfelle i norsk arkeologisk forskningspraksis.
Vi mener det er mye å lære av denne saken, både når det gjelder den praksisen som gjør skillet mellom forvaltning og forskning og om hvordan også andre aktører enn kulturminneforvaltningen og forskningen kan fungere definerende i prosesser som skaper kulturarv. Dette er elementer som bør være med inn i det arbeidet som nå er i gang med ny kulturmiljølov.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!