Et ideal blant journalister og forfattere er at man skal gi de svake eller kneblede en stemme. Enkelte norske journalister var for noen år siden mest opptatt av å komme med mobbende karakteristikker av Wikileaks-grunnlegger Julian Assange. Det tøyset har vi ikke tid til nå. I snart fire år har han, på helt uforståelig juridisk grunnlag, sittet på trang celle i et høysikkerhetsfengsel i Storbritannia. Britene har godkjent utlevering til USA. Avgjørelsen er under ankebehandling.

Assange har de siste årene vært sterkt nedbrutt fysisk og psykisk. Han vil heller dø enn å bli utlevert til USA, hvor forholdene i fengsel vil gå fra harde til umenneskelige. Der er sjansen stor for at han får en dom på 175 år. Kafka-prosessen som har pågått mot Assange de siste tolv årene, krenker menneskerettighetene hans. Vendettaen er ikke minst et angrep på vår alles ytrings- og informasjonsfrihet, noe som særlig burde bekymre redaktører og journalister.

Vestlige statsledere, deriblant norske, nøler ikke med å fordømme geopolitiske fiender for deres drap, overgrep og brudd på menneskerettighetene. Måten Assange behandles på, sender samtidig diktatorene et signal om at det ofte er langt mellom ord og handling i Vesten.

Vi bør se oss selv i speilet. Ingen statsledere har måttet stå til ansvar for vestlige krigsforbrytelser med USA i spissen. Gjennom lekkasjer fra Wikileaks ble det klart at amerikanske myndigheter hadde løyet til oss og til sin egen befolkning. De hadde bevisst dekket over realitetene i Irak og Afghanistan: Fordekt at amerikanske soldater ved flere anledninger uprovosert har drept sivile, deriblant journalister. Fordekt at ikke bare kriminelle, men også uskyldige har blitt torturert på sadistisk vis og internert i årevis uten rettergang. Det pinligste for amerikanske myndigheter var nok likevel at Wikileaks bidro til å avsløre ulovlig overvåking av vestlige allierte. Et eksempel er at Angela Merkel sin mobiltelefonbruk kan ha vært overvåket i ti år. Tyskerne ble naturligvis mektig provosert.

Amerikanske politikere er stort sett opptatt med å krangle. Hevntørsten er derimot tverrpolitisk. Måten USA gjennom sin sikkerhetspolitiske vasall Storbritannia behandler Assange på, minner sterkt om hvordan Alexej Navalnyj behandles i Russland. Helsa deres, psykisk som fysisk skal brytes ned over tid – det ser ut til å være mye av poenget med å ha dem buret inne: «Her ser dere hva som skjer hvis man truer oss, de mektigste. Ikke gjør som han her!».

Resultatet kan fort bli selvsensur blant journalister, av frykt for at man kan bli straffeforfulgt i USA – og det helt uavhengig av hvilken nasjonalitet man har og hvor de påståtte lovbruddene er begått (Assange er australsk statsborger).

Britene må få tydelig beskjed, og beskjeden burde egentlig kommet fra den norske regjeringen: Assange må aldri utleveres til USA. Han må settes fri. Advokatene hans klaget før jul saken inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I potten ligger menneskerettighetene og Vestens troverdighet.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!