Kan flere klassiske søyler i arkitekturen løse framtidens behov? Eller er det bare farlig svermeri?
Siden 2014 har folkeaksjonen Arkitekturopprøret ropt etter mer klassisk formgivning i nybyggingen. Det vil grovt sett si færre bokser med flate tak, og flere hus bygget slik vi gjorde fram til siste verdenskrig. I lang tid har debatten fortonet seg som en front mellom arkitekter og aksjonister fra grasrota, men nå har enheten blant fagfolkene brutt sammen. Noen måtte nesten gå imellom arkitektene Jørgen Stavseng og Tor Austigård i spaltene til Arkitektnytt den sjette og sjuende februar.
I debatten om Arkitekturopprøret har mange motstandere generalisert deres ønsker som unyttig stilkopiering, men mange trekker også det ideologiske kortet. For hva skjedde sist gang noen erklærte samtidens uttrykk som degenerert, og pekte mot den klassiske fortiden som et rent ideal som skulle gjenreises? Det «Hitles» faktisk i arkitekturdebatten om dagen.
I dette sporet kan man lett rote seg vekk, for på den ene siden har man en folkeaksjon med over 30 000 entusiaster, og stadig flere arkitekter, som ser på klassisk formgivning som vakkert og anvendelig. På den andre siden har man politiske ledere i vår tid, som lever av fortellingen om å gjenreise forgangen storhet, og som fronter klassisk arkitektur som en del av sin politiske profil. Både Donald Trump og Boris Johnson har trukket dette kortet.
Høyrepopulister til tross, det er absurd å hevde at et ønske om flere symmetriske fasader er det samme som å savne en sterk leder. Man blir ikke fascist av å se for lenge verken på rådhuset i Munkegata eller på trehus med klassiske portaler på Bakklandet. Det er en forskjell på det å la seg inspirere av fortiden, og det å drømme om at den skal gjenskapes. Tross alt.
Med samme logikk kan man jo skyte tilbake at modernismen er uttrykket for den tidsånden som ødela jordens økosystem. Den fanatiske troen på masseproduksjon, teknologisk forbedring, den bilbaserte byen, raseringen av alt det gamle og forherligelsen av det nye. De 70 årene disse idealene har vært rådende har vi sluppet ut om lag 2/3 av klimagassene som fyller atmosfæren. Men fortjener alle de som foretrekker flate tak og vindusbånd å bære klimakrisen på sin rygg som Jesus bar korset? Svaret er nei også til dette.
Å bygge og bo i krisenes tidsalder
Problemet med arkitekturdebatten (og min egen tekst så langt) er at den glemmer at bygninger dypest sett er der for å løse menneskers behov, og være rammen rundt våre liv. Omgivelser påvirker oss, men begeistring for ulike stilarter gjør oss ikke til fascister eller klima-verstinger. Heller enn å tillegge den ene eller andre tradisjonen skyld, bør vi finne ut hvordan vi kan bruke arkitektur for å løse framtidens utfordringer.
Vil mer klassisk formspråk i nybyggingen løse alle våre problemer? Nei selvsagt ikke. Kan det være farlig å rote i gamle formtradisjoner? Nei sannelig ikke. Mest av alt er klassisk formgivning et anvendelig redskap for gitte problemstillinger. Etter 1960 oppsto det betydelige hull i arkitektfaget som vi enda ikke har fylt. Tabuet mot tilpasning i nybyggingen gjorde at vi mistet evnen til for eksempel å utvide eldre bebyggelse, eller fortette historiske miljøer på en vellykket måte. Den bilbaserte planleggingen gjorde det vanskelig å forme nye urbane miljøer og tettsteder. Alt dette er problemstillinger vi enda ikke har løst.
Trondheims spesielle dører: – Se opp og ikke bare ned!
Vi er på vei inn i en tid da vi må bo tettere og mer sentralisert enn vi har gjort på mange hundre år. Klassisk formgivning har løsninger på flere av de problemstillingene som samtiden mangler svar på. Ikke fordi fortiden var bedre enn nåtiden, ikke fordi vi skal sverme etter en tapt gullalder, men fordi det er praktisk å bruke redskaper som er prøvd og vist seg nyttige før.
Den modernistiske guru Christian Norberg-Schulz skal ha sagt at «All god arkitektur lekker.» Ingen bevegelse har svar på alt, men i møte med en framtid hvor det kommer til å regne mye mer, har kanskje noen byggetradisjoner bedre løsninger enn andre. Både den klassiske og modernistiske skolen er full av mangler og historiske synder, men rommer uendelig mange redskaper som framtiden trenger. La oss bruke det beste fra nær og fjern fortid etter behov, og la arkitekter få lov til å leke seg med former og virkemidler. Uten hitling og angst for symmetri.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Ja, man fortjener en takk for å være fotgjenger i Trondheim
Skal vi kose oss med verdens undergang?