Hva brast så høyt? Var det Norge ut av 90-tallshumorens hånd? Fire måneder etter episoden mellom Atle Antonsen og Sumaya Jirde Ali på Bar Boca sitter i hvert fall jeg igjen med en følelse av at episoden innvarsler begynnelsen på slutten av i hvert fall éi side ved det vi i snart tretti år har forstått som «den nye humoren».
Atle Antonsen kommer tilbake til «Kongen befaler»
Selv når man velger å forstå Antonsens oppførsel i beste mening som «et mislykket forsøk på satire» i fylla, så er det noe ved situasjonen som rett og slett er hårreisende ugreit, og det er at en kvinne på bytur med ei venninne skal måtte finne seg i å bli ufrivillig deltaker i en sketsj, bare fordi hun er mørk i huden.
Å kunne tulle med lyter, minoriteter, tapere eller rasister har vært en sentral del av humorparadigmet Antonsen representerer. Det var kontroversielt allerede fra begynnelsen. Men viktigst: Det var også frigjørende. Nå var det ikke Atle Antonsen og nittitallshumoristene som oppfant avvæpnende humor. Men gjennom fire tiår har de brukt humor som virkemiddel for å ta brodden av alt som har vært vanskelig å snakke om i offentligheten. Det er ikke uten grunn at humoristene har svingt seg opp til å bli en slags nasjonens speil – omtrent slik forfatterne var dem som definerte nasjonens selvforståelse for hundre år siden.
«Jeg kødda bare»
Morgenbladet lanserte denne helga en hel utgave til 90-tallshumoren. Når noen av de viktigste representantene for en humor som på mange måter har vært med på å definere vår kollektive selvbevissthet gjennom flere tiår, får anledning til å reflektere over hva de tenkte da og hvordan de tenker nå, så angår det oss alle.
Det er derfor episoden på Bar Boca var noe langt mer enn en hendelse mellom en full kjendis og ei yngre kvinne med mørk hud. Det var en hendelse som rokker ved det vi har vært og det vi skal være i framtida. Dersom dette en gang var en frigjørende måte å bruke humor på, er det ganske opplagt at det frigjørende i dag framstår som makt til å definere situasjoner på andres bekostning. Det er ikke straffbart. Kanskje er det ikke en gang rasisme. Men det er like fullt et overgrep, som verken er morsomt eller særlig sjarmerende.
Vi blir fortalt at alvorlig diskriminering bare er godt ment
Antakelig ved et tilfelle ble det samme dag også kjent at Antonsen er tilbake på skjermen i rollen som «Kongen befaler». «På generelt grunnlag er vi ikke tilhengere av å kansellere innhold. Vi er heller ikke tilhengere av å kansellere personer fra TV-skjermen og offentligheten. Det skal være rom for tilgivelse av folk som har begått feil og bedt om unnskyldning», uttalte kommunikasjonsdirektøren i selskapet som sender programmet.
Jeg støtter den vurderinga. Spørsmålet for Antonsens vedkommende er ikke om han skal få komme tilbake til skjermen igjen. Men om han noensinne vil kunne nå tilbake til gamle høyder som komiker. Det er ikke usannsynlig at det som skjedde på Bar Boca vil følge ham resten av karrieren. Svaret på det får vi muligens snarere enn vi tror. Det ble nemlig også kjent at Antonsen har søkt om tilskudd til en film med arbeidstittelen «Blackface». Antirasistisk senter har allerede uttalt seg kritisk. Dersom filmen er Antonsens måte å ta tyren ved hornene på, og faktisk lykkes med det, kan det vise seg å bli nok et uttrykk for humorens frigjørende kraft.
Mer påfallende er det imidlertid hvor taust det er fra Sumaya Jirde Alis side. Hun som alltid har framstått som så tøff, har vært helt borte fra offentligheten i mange måneder. I januar fikk vi vite at hun sliter psykisk etter hendelsen. Den belastningen hun har stått i i offentligheten fordi hun ikke aksepterte å bli gjort til en mørkhudet sketsj av en full komiker, kan jeg bare prøve å forestille meg.
Hennes problem nå er neppe Atle Antonsen. Han har lagt seg så flat som man vel bør kunne forvente. Verre er det med den store tilhengerskaren hans. Det er sjelden man ser verre pøl av ukvemsord og rasistiske utrop enn i kommentarfeltene som omhandler Jirde Ali og Bar Boca-saken. Det er så ille at det er vanskelig å se for seg at det begrenser seg til kommentarfeltene. Det er et problem som angår både Antonsen og resten av oss. Derfor er det henne jeg først og fremst krysser fingrene for, og håper at hun kommer styrket tilbake når hun er klar for det.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe