Jeg er ingen martyr, ingen helt og ikke et offer. Jeg er et menneske. Men noen ganger, faktisk ganske ofte, blir jeg og mange som jeg kjenner fratatt muligheten til å være akkurat det, et likeverdig menneske.
Vi blir ofte satt i situasjoner som ungdommer ikke skal oppleve. Jeg er bare atten år og jeg har opplevd og opplever å bli sett ned på, jeg har blitt kalt krøpling, grønnsak og hemmis.
Jeg reiser meg igjen og jeg kjemper. Ikke fordi det er synd på meg, ikke fordi jeg er en martyr eller en helt. Dette handler ikke om meg. Det handler om hvilket samfunn jeg ønsker å leve i. Hvilket samfunn jeg mener de som er meg nærmest skal leve i. Fordi dette er et samfunnsproblem, det er en kamp, en kamp om menneskeverd og frihet. En usynlig kamp.
Jeg heter Marianne Knudsen, jeg har en funksjonsnedsettelse og jeg er nestleder i Norges Handikapforbund Ungdom. En organisasjon jeg er utrolig stolt av å få være en del av, fordi vi setter spor. Funksjonshemmede er minoriteten som diskrimineres sterkest i dagens samfunn. Vi er ungdommer som jobber for å skape et samfunn med like muligheter for alle, vi sier ifra når vi ikke kommer inn på skolebenken, arbeidsplassen og resten av samfunnets arenaer. Forrige helg hadde vi derfor en aksjon mot utilgjengelige utesteder i Oslo. Da valgte jeg og Ida Dignes, nestleder i en av våre regioner, å besøke en nattklubb.
Les også: Kristoffer ble frastjålet rullestol for andre gang på én måned
Kvelden startet med latter og engasjement. Den sluttet med at jeg nesten ikke klarte å holde tårene tilbake.
Ida og jeg var bestemt på at vi skulle inn uansett hvilke hindringer vi møtte, så fikk heller stedene vi møtte lære av det. De som jobbet der tilbød meg og Ida, som også sitter i rullestol, at de kunne bære oss opp trappene fordi heisen de hadde var for trang for rullestolene våre. Da vi skulle ned igjen skulle en som jobbet der bære meg ned igjen.
Turen inn og opp trappene gikk fint. Vi hadde det gøy på klubben. Lo og snakket om alt, som vi pleier. Det var da vi skulle ned igjen at det som aldri skulle ha skjedd, skjedde. Vakten som skulle hjelpe meg dro meg ut av der jeg satt, uten å prate med meg først. Han løftet meg bortover gulvet etter armene. Han var hardhendt. Det gjorde vondt. Jeg prøvde å prate med han, prøvde å få øyekontakt. Han nektet å svare. Han pratet bare til de andre som jobbet der og hørte ikke på meg. Han tok meg med til heisen. Den var så trang at jeg lå med hodet klemt inntil veggen og kroppen min var klemt inntil hans. Når vi gikk ut av heisen var det to trapper igjen til vi var nede. Han begynte å gå ned trappen. Av en eller annen årsak la han meg plutselig ned i trappen – med hodet først. Jeg sa til han at han ikke bare kunne legge meg ned i trappen. Kollegene hans ropte også til han. Assistenten min ropte til han. Det nyttet ikke.
Opptatt av debatt? Les også: Når far ikke har inntekt, og vi ikke får Nav-støtte, blir det svært tøft for oss
Jeg begynte å falle til siden i trappen. Da vakten la merke til dette, satte han seg ikke ned for å støtte meg. Istedenfor tok han hodet mitt og låste det mellom beina sine. Assistenten min ropte igjen at de ikke kunne behandle meg sånn. Hun ble bare skjøvet vekk. Der jeg lå med hodet mellom beina hans, følte jeg meg fullstendig umyndiggjort. Verdiløs.
Jeg har opplevd mye i mitt liv, opplevd mye diskriminering pga. min funksjonsnedsettelse, men jeg har alltid hatt ordene. Når folk har pratet meg over hodet, har jeg alltid sagt ifra. Når mennesker har kalt meg krøpling eller hemmis har jeg alltid satt de på plass, tatt tilbake min verdighet. Men dette føles ekstra sårt, fordi jeg hadde ingenting å stille opp med. Jeg kunne ikke komme meg noen plass og mine ord hadde heller ingen verdi.
Da jeg og Ida dro derfra den kvelden var jeg helt stille. Ville ikke se noen inn øynene. Jeg ville være alene, jeg ville gråte. Men jeg tullet det bort, sa jeg var sliten og ville hjem. Jeg tenkte at jeg var dramatisk som reagerte så sterkt på dette, sa til den sviende følelsen i magen at den kunne skjerpe seg.
Mer debatt: Rosenborg var artig å se på da Kåre Ingebrigtsen tok over - hvor er dette blitt av?
Først ville jeg ikke si det til noen, men for noen dager siden begynte jeg så smått å skrive ned dette innlegget og da sa pappaen min til meg «sikker på at du vil gå ut med dette offentlig, vil du gjøre deg til et offer?»
Jeg har tenkt mye på det pappa sa og jeg er glad for at han ønsker å beskytte meg. Men dette gjør meg ikke til et offer. Jeg reiser meg og jeg tar tilbake min verdighet med å si ifra at jeg aksepterer ikke å bli behandlet på den måten. Jeg ville ikke akseptert at noen andre hadde blitt behandlet slik, fordi det ikke er riktig. Dette handler om så mye mer enn meg. Det er en likestillingskamp. Og jeg er ikke alene.
Jeg er en del av en rettighetskamp, jeg er en del av Norges Handikapforbunds Ungdom. Jeg har 700 ungdommer i ryggen. Ungdommer som står opp, kjemper for sine rettigheter og er stolte hver eneste dag, da må jeg gjøre det samme. Så kan vi jobbe, kjempe og rope for et samfunn der slike ting ikke skjer. Kjempe for et samfunn der alle har de samme mulighetene og er like mye verdt.
Men vi kan ikke bære denne kampen alene. Vi må ha resten av samfunnet på laget. Vi tar en sak om gangen. La oss starte med denne nattklubben.
Hør våre kommentatorer og gjest Ola Lund Renolen snakke om MDG-landsmøtet, trondheimspolitikken, Giske og Støre
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter