Ikke vær redd. Dette går bra. Men først kommer selve livet.
Ofte kan jeg kjenne på den nesten totale lettelsen det er å ikke være tenåringsforelder i 2016. De nye sosiale mekanismene virker altfor vanskelig å dekode, og selv om jeg tror jeg forstår, så skjønner jeg egentlig ingenting, fordi det er så mye mer enn det øyet kan se og øret kan høre. Den nye teknologien gjør alskens uverdigheter og nedverdigelser mulig og tilgjengelig for alle, men hemmelig for foreldre.
Og så leser jeg avisene og kan bli grepet av en fryktfølelse på vegne av fellesskapet, en slags redsel for at vi som voksen-personer har skapt et samfunn fullt av hull og fallgruver, der ungdommene våre, de som kommer etter oss, bare så vidt er utstyrt med ballast til å manøvrere riktig og styre unna de verste avgrunnene.
Bare siden nyttår har min egen avis vært full av historier om en ungdomskultur som tilsynelatende er i fritt fall: Senter-ledelsen på Trondheim Torg var for eksempel bekymret for en stor ansamling tenåringer som drev dank. Politiets forebyggendegruppe meldte seg på i debatten, for dette var slett ikke lovende, og selv ble jeg utskremt som reporter for å snakke med hordene.
På dette tidspunktet hadde allerede flere av ungdommene uoppfordret tatt kontakt med redaksjonen for å fortelle sin versjon av saken. De sendte lange innlegg under fullt navn til tips oss-mailen. «Alle kjenner alle! Vi flirer, snakker og er sosiale. Vi kaller oss byhengere», sa 14 år gamle Julie på telefon. Og da må jeg innrømme at jeg tenkte: Dette går bra. Disse unge folka her er mer oppegående enn vi aner. De tar kontakt med avisen når de føler seg urettferdig behandlet. De snakker!
Selv om alt av populærkultur opphøyer det ungdommelige, som er et slags felles, menneskelig referansepunkt for både barn, ungdom og voksne, er vi redd for ungdom. Det usunne utslaget av frykten er å slå fast at ungdommer er en trussel i seg selv. At de har lite gjennomtenkte ideer eller dårlige manerer som vil ødelegge samfunnet vårt. Den litt sunnere varianten er å bekymre seg for hvilket uføre hormonforvirrede mennesker kan havne i dersom vi ikke «legger til rette», «setter grenser», «skaper trygge rammer» eller aller helst spør om hva de gjør på mobilen.
Noen av sakene i avisen siden nyttår har vært verre enn andre. Gjentatte voldsepisoder på en videregående skole i Trondheim har satt følelsene i kok. For hva er det som skjer? Slik kan vi ikke ha det! Gutters krav om at jenter skal sende nakenbilder på Snapchat har gjort flere nervøse. Hva slags kultur er det som har fått utvikle seg? Hvordan får vi stoppet det?
Poenget er ikke å ta lett på disse debattene. De er viktige, slik de var viktige da vi selv var unge. Den gang unge menn forsvarte Risvollan med balltre, flere hadde sex i heimertfylla og enkelte av oss røyket Paracet (ja, det kan jeg vel innrømme), for å ta noen eksempler fra min egen ungdomstid.
Vi må ta vare på dem som kan havne utenfor, volden må bort og ingen former for sexpress er greit. Men om vi for et øyeblikk ser stort på det, er sannheten at det blir folk av de fleste til slutt. Den britiske dokumentarklassikeren «Up», der filmskaperne følger og intervjuer en gruppe mennesker med syv års mellomrom gjennom hele livet - fra de er barn i 1964 til de er godt voksne i 2012 - har et ganske optimistisk utgangspunkt:
Hvorfor gjør vi dette, spør fortellerstemmen retorisk i første avsnitt fra 60-tallet. Jo, fordi vi ønsker å få et glimt av England i år 2000. Butikkmedarbeideren og toppsjefen i år 2000, er nå syv år gamle, fortsetter den. Denne positive spådommen holder også vann, til tross for at samtlige involverte - etter hvert som årene går - blir utsatt for selve livet: Forelskelse, jobbproblemer, barn, samlivsbrudd, ansvar, psykiske problemer, lønnsøkning, konflikter, kjærlighet, slåsskamper, ensomhet og alt imellom.
Antakelig er det slik, at når vi ser på de unge i samfunnet vårt, tenåringene, så ser vi alt dette. Alt som venter og alt de skal igjennom. Og det er klart vi blir redde da! Vi fornemmer kanskje følelsen av hvor forvirrende og usikkert alt var før.
Men vi vet også at det meste kommer til å ordne seg.