70 år siden palestinere ble fordrevet.

Den 30. mars startet befolkningen i Gaza «Den store returmarsjen» som vil avsluttes den 15. mai, dagen palestinere kaller Nakba, katastrofen. De fredelige fredagsdemonstrasjonene har blitt et blodbad. Israelske soldater har skutt med skarpt inn i folkemengden og til nå drept over 40 personer.

Mens palestinere demonstrerer, forbereder staten Israel en storstilt feiring av den 14. mai, 70 årsdagen for statsdannelsen.

Verden presenteres i disse dager for to historier, den palestinske og den israelske. Begge kan ikke være riktige.

Den israelske historiefortellingen gjorde det mulig for FN i 1947 å fatte det vedtaket som seinere skulle føre til fordrivelsen av det palestinske folket: 56 prosent av Palestina ble tildelt jødene, som da utgjorde 33 prosent av befolkningen og eide 7 prosent av jorda. Seinere har vestlige land, med USA som det viktigste, støttet den israelske historieversjonen med våpen, penger og politikk.

Les også Siri Wahl-Olsens kommentar: En stat bygd på frykt

Den israelske fortellingen er godt tilpasset de rådene stormaktenes behov og er en blanding av fakta og myter.

Det er et historisk fakta at jødedommen som religion ble utviklet av hebreerstammen og at stammen hadde kontrollen over landområdet rundt Jerusalem i to historiske perioder på til sammen ca. 500 år. Det er også et faktum at mange jøder ble fordrevet av romerne rundt år 70 f.Kr. Men de siste 2000 årene har historien om jødeforfølgelser først og fremst vært en del av europeisk historie. Historien om Holocaust, om utryddelsen av 6 millioner jøder, er europeisk historie. Det ville da være rimelig å forvente at europeiske regjeringer etter krigen ville ta et større oppgjør med antisemittismen og overgrepene mot den jødiske befolkningen

Men det store oppgjøret kom ikke. Heller ikke i Norge, der det tok over 50 år før en kommisjon ble opprettet for å behandle jødenes krav om erstatning for tapte verdier og eiendommer.

Hva var hovedårsaken til den manglende vilje til et oppgjør med det som skjedd med Europas jøder før og under verdenskrigen? Svaret på dette spørsmålet finner vi ved å studere det som skjedde i Palestina etter 1945. En etnisk rensing av Palestina var da på gang. Den brutale erobringen av Palestina hadde pågått i 30 år, ledet av godt organiserte jødiske organisasjoner. I 1896 hadde Theodor Herzl lansert sionismen, ideen om å opprette en jødisk stat. Etter 1945 var sionismen i ferd med å få sin historiske sjanse.

Opptatt av debatt? Les også: Når far ikke har inntekt, og vi ikke får Nav-støtte, blir det svært tøft for oss

Ved å støtte den sionistiske strategien, unnslapp de europeiske landa det store oppgjøret med antisemittismen. De slapp også å bosette hundretusener av jøder i Europa, noe som fortsatt i 1945 ble sett på som et «problem». Stormaktene så også etter hvert at de hadde egne økonomiske interesser ved at det ble opprettet en jødisk stat. Etter den andre verdenskrig ble det klart for USA at et sterkt Israel var en nyttig alliert i kampen om de store oljereservene i Midtøsten. Stormaktene kunne ikke argumentere med at støtten til Israel ble gitt for å slippe et oppgjør med antisemittismen, eller av økonomisk egeninteresse. Det trengtes argumenter som skulle vise at støtten var human og rettferdig. Til det var de sionistiske mytene skreddersydd for den kristne verden: Myten om Israel, landet Gud hadde gitt jødene, men som de ble fordrevet fra for 2000 år siden. Myten om jødene som i alle disse årene hadde lengtet hjem.

Jeg kaller dem myter fordi disse fortellingene har lite med historiske fakta å gjøre. Det er disse fortellingene, kombinert med fortellingen om det lille folket som blir truet av araberne, Israel vil utnytte så langt det er mulig i forbindelse med 70-årsfeiringen.

Jeg skal her se på to av mytene. For det første, myten om jødenes historiske rett på Palestina. Enhver med et minimum av kunnskap om moderne folkerett vet at stater ikke opprettes som resultat av religiøse myter, men som resultat av politiske krav fra folk som bor i et avgrenset geografisk område. Som jeg har vist foran, bodde riktignok mange av jødenes forfedre i Palestina. Men det er svært lenge siden. Og mange folk har bodd der seinere, og mye lengre. Romerne hadde makten i om lag 700 år og araberne og andre folk med muslimsk religion i 1200 år.

Mer debatt: Rosenborg var artig å se på da Kåre Ingebrigtsen tok over - hvor er dette blitt av?

For det andre, myten om at jøder alltid har ønsket å vende tilbake til Palestina. Fakta er at etter at den sionistiske verdensorganisasjon i 1905 vedtok at den jødiske staten skulle bygges i Palestina, var det knapt noen som ville reise dit. Palestina var et tettbefolket arabisk land. Den første jødiske folketellingen i 1909/10 viser at under 1 prosent av verdens 11,5 millioner jøder da levde i Palestina. Det store flertallet levde i Russland, Østerrike–Ungarn og USA. Jøder som ville flytte fra Europa ville til USA, ikke til Palestina. Først da nazistenes jødeforfølgelser startet for fullt og samtidig amerikansk innvandringspolitikk ble strammet inn, ble Palestina løsningen for jøder på flukt.

Det er nå 70 år siden sionismen seiret og staten Israel ble opprettet på palestinsk jord. Ved å misbruke mytene og forfalske historien, har det vært mulig å føre det store flertallet av vestens befolkning bak lyset. Men mytene blir stadig tynnere og vanskeligere å bruke.

Når skal vestlige politikere endelig gi slipp på de sionistiske mytene og innse at det er den palestinske historiefortelling som samsvarer med virkeligheten:

En fortelling om et folk som har bodd i Palestina i århundrer, som ble fordrevet med makt og som nå krever fulle demokratiske rettigheter og retten til å vende tilbake til sitt land.

Hør våre kommentatorer og gjest Ola Lund Renolen snakke om MDG-landsmøtet, trondheimspolitikken, Giske og Støre

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter