Den store danske kommunereformen er en suksess. Det mener de fleste borgermesterne. Så får det ikke hjelpe om de fleste borgerne mener noe annet.

Hvem skulle ha trodd at det engang var plass til hele 271 kommuner i det lille landet mellom Flensburg og fergekaien i Hirtshals? Rådhusene må jo ha ligget vegg i vegg. Skjern hadde sitt. Holmsland og Egevad også. Og Ringkøbing og Videbæk. Nå har de bare ett tilsammen, i Ringkøbing.

«De byer, der i forvejen var størst, er også dem, der har lagt mursten til de nye rådhuse», skrev Politiken på lederplass denne uken. De små har hatt nok med å stenge skoler og helsestasjoner.

Les også: Får vi et ensomt Trøndelag?

Danmark ser seg tilbake. Ble de et bedre land av å bli mer sentralisert? Det er gått 10 år siden landet ble organisert i 98 kommuner og fem regioner, til erstatning for 271 kommuner og 13 amt. Og det var ikke engang dansk rekord i sentralisering. Helt fram til begynnelsen av 1970-tallet var landet oppdelt i 1100 kommuner. Annenhver danske må ha vært kommunestyremedlem. Jeg skal komme tilbake til hvorfor det også var en god ting.

Les også: Disse skal lede det nye Trøndelag

Reformen fra 2007 har vært en suksess, sier borgermesterne og rådmennene når det danske nettstedet for politikk, Alltinget.dk, spør dem. Når de blir bedt om å forklare hva suksessen består i, velger de ord som må lyde som erotiske stønn for Jan Tore Sanner. «Effektivitet», sier de. «Robusthet».

Redaksjonen i Alltinget.dk innrømmer at det kanskje ikke er så overraskende at borgermesterne og rådmennene er kistefornøyde. De har tross alt hatt ansvaret for å gjennomføre reformen. De leder de nye, store kommunene, med 55 000 innbyggere i gjennomsnitt. Vinnere synes som regel at konkurransen har vært fin.

Ukebrevet A4 ba Analyse Danmark spørre en annen, litt mer perifer, gruppe – nemlig borgerne – hva de synes om reformen. Svarene avvek noe fra begeistringen hos de kommunale sjefene. Robusthet ble ikke nevnt. I stedet svarer hver fjerde danske at de har fått mindre innflytelse over lokalpolitikken. Dessuten er de gamle skjevhetene i det lokalpolitiske engasjementet blitt enda skjevere. Færre med lav utdanning eller lav inntekt deltar i noen form for lokalstyre. Som en konsekvens er de også blitt mindre knyttet til hjemstedet. Sammenhengskraften i små lokalsamfunn er blitt svakere.

Ti år etter reformen er to områder blitt varig svekket, mener kommunalforsker Ulf Hjelmar ved KORA, det nasjonale forskningsinstituttet for kommunene og regionene: «Det gjelder spesielt borgernes tilknytning til lokalmiljøet, som er blitt mindre. Og avstanden til politikerne, som er blitt større», sier han til ukebrevet.

Den gang det var 271 kommuner, og enda mer den gang det var 1100, var sjansen stor for at du selv eller naboen satt i kommunestyret. Det var selvstyre i praksis. Lokalpolitikken var mer som en dugnad, i dag er den i ferd med å bli en bransje.

Undersøkelsen i Ukebrevet A4 viser også det samme som tilsvarende målinger i Norge: Innbyggerne i de små kommunene er langt mer tilfreds med velferdstilbudet enn de som holder til i de større. 41,5 prosent av de som bor i de minste kommunene er godt, eller svært godt, fornøyd med skoler, eldreomsorg og daginstitusjoner. I de store bykommunene er bare 25 prosent tilfreds.

I Politiken konkluderer redaktøren med at politikk er blitt «et spill for de få» og at følelsen av at den politiske makten flytter lengre vekk, er «et av de største politiske problemene i Danmark og andre land».

Dette skriver han samme dag som avisens hovedoppslag er en lekkasje fra en stor forskningsrapport om folketingsvalget i 2015, som skal legges fram om et par uker. Et forskerteam fra universitetene i Århus og København konkluderer med at «Danmark er vitne til et sosialt, politisk og geografisk opprør mot eliten, anført av borgere fra alle samfunnsgrupper». Danmark er med andre ord forbløffende lik mange andre land. Eliten sliter så mange steder for tiden.

Forskerne kaller det et «Opprør fra utkanten», med klar referanse til boken «Opprør fra midten», som i 1978 solgte 120 000 eksemplarer og fikk halve Danmark til å diskutere hvordan man kunne skape et humant likevektssamfunn. Svaret var ikke å øke de økonomiske forskjellene og flytte politikerne, politiet, sykehusene, skolene og aldershjemmene lengre unna. Men det var det som skjedde.

I spriket mellom de to undersøkelsene, mellom borgermesternes og borgernes oppfatning av hvor vellykket kommunereformen var, ligger antakelig en del av forklaringen på at Danmark opplever det samme som mange andre land i Europa.

De gamle maktpartiene forvitrer, velgerne flytter seg ut på kantene på jakt etter bedre, eller i det minste andre, løsninger. Populister til høyre og venstre høster frustrasjonens frukter.

Mye ble bedre med den danske Kommunalreformen. Mange av det moderne samfunns oppgaver lar seg ikke løse i et lite kommunehus med én ingeniør og en IKT-mann på deltid. Men det som ikke gikk bra, er så viktig at vi kanskje bent fram bør lære av erfaringene.

Mer enn å være et utenforland, er Norge et etterpåland. Våre reformer kommer litt senere. Når Stortinget nå skal beslutte hvor det skal legges murstein til nye rådhus, er den danske erfaringen relevant. Med avstand øker følelsen av avmakt. Denne sammenhengen er ikke så tydelig i vekstperioder, når tidevannet løfter alle båter, som det blir sagt. Men når det skal kuttes og skjæres, betyr det noe hvem som sitter i kommunestyret, og hvem som ikke gjør det. Det står ikke i Moseloven at 429 kommuner er den ideelle administrative oppdelingen av Norge. Men jo færre det blir, desto større er faren for oppløsning av fugene som holder den norske mosaikken sammen.

Følg på twitter.com/svelle