Lars Saabye Christensen har nok rett, alt var bedre før. I alle fall for hvite, heterofile menn.

«Endelig kan jeg si rett ut: Alt var bedre før», uttalte Lars Saabye Christensen til Aftenposten i forrige uke. Det fikk blant annet Adresseavisens kommentator Terje Eidsvåg til å reagere. Han ber oss bli bedre til å glede oss over alt som faktisk er best nå: «Jeg starter gjerne, med for eksempel kaffe.»

Les også kommentaren «Gnålet fra folk over 50»

Og jeg fortsetter mer enn gjerne: Med loven om selvbestemt abort, kvinner i lønnsarbeid, likestillingsloven, kvinnelige statsministere og biskoper, opphevelse av loven som forbød homofili, loven om likekjønnet ekteskap, stadig flere kvinner i ledende stillinger og som tar høyere utdanning, barnesykdommer som nærmest er utryddet. Lista er uendelig. Det som har skjedd siden 50-tallet, er nemlig at den hvite, heterofile mannens rettigheter og privilegier har stått stille, mens andre grupper i samfunnet har fått styrket sine. Og det er ikke bare enkelt, i alle fall ikke for dem som fra før hadde det så trygt og godt på toppen av pyramiden. For visst kan det gjøre vondt når samfunnsstrukturer brister.

Saabye Christensen sier han beundrer etterkrigskvinnenes veldedige arbeid, ikke minst Røde-kors-bevegelsen på Fagerborg, og mener det er lett å gjøre narr av «50-tallets husmødre som strikket fyrstikkeskefutteraler som skulle selges på basar.» Det kunne ikke falle meg inn å gjøre narr.

Det er bare det at i dag kan kvinnene på Fagerborg også velge å redde verden som lege i Leger uten grenser, som sjef i Røde Kors, eller ved å bli bistandsminister (når vi har en regjering som prioriterer en slik ministerpost vel å merke). Og de kan velge å fortsette å engasjere seg lokalt, slik som mødrene gjorde på 50-tallet og som svært mange heldigvis fortsatt gjør. Dette heter valgfrihet, og det er et gode som tradisjonelt har vært forbeholdt menn.

Det er ikke bare kvinner og minoriteter som har fått det bedre, men også barna våre. Disse som visstnok ikke leker, klatrer i trær eller får utfolde seg på noe vis lenger. Jo da, jeg hører det ofte, hvordan vi overbeskytter barna, og at før i tida da hadde vi ikke sykkelhjelmer.

Da bare slengte vi ungene inn i bilen uten barneseter. Men det gikk jo bra da også, sier de. Det er bare det at det gikk ikke bra. Ikke med de ungene som faktisk satt i bilen under en kollisjon, eller de som syklet seg av i stor fart og slo hodet sitt. I 1970 omkom nær hundre barn i året i trafikken. I dag kjører vi langt mer, men det dør nesten ingen barn. Og hvorfor er det slik? Det er fordi vi i dag overbeskytter barna våre ved å passe bedre på ungene som leker ved veien og ved å sikre dem bedre i bil. Uff, for et samfunn vi har blitt.

«Jeg tilhører en forfattergenerasjon som følte en sterk frihet. Mulighetene var åpne og optimismen var ærlig», fortsetter Saabye Christensen i intervjuet med Aftenposten. Vel. Den sterke friheten du følte, den var forbeholdt deg og noen få andre. Mulighetene du snakker om likeså. Men én ting har du rett i, optimismen var ærlig.

Optimismen hos alle de gruppene i samfunnet som i generasjoner har måttet godta at sin frihet og sine muligheter ble fratatt dem, til fordel for en annen privilegert gruppe. I etterkrigsårene begynte også disse å tro på at en endring kunne være mulig.

Og så snakker Saabye Christensen om at samfunnet har forandret seg, blitt mindre trygt. Vel, det kan hende. Men her er greia: Verden har alltid vært utrygg for mange av oss. For kvinner, homofile og andre minoriteter er ikke dette noe nytt. For svært mange av oss er friheten, mulighetene og tryggheten langt større i dag, enn i den tida han omtaler som «idyll». Ja, visst gjør det vondt dette nye. Men med siste linje i sitt kjente dikt, kan Karin Boye trøste både Saabye Christensen og andre som «ängslades för färden»:

Då, när det är värst och inget hjälper,

brister som i jubel trädets knoppar,

då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens

droppar,

glömmer att de skrämdes av det nya,

glömmer att de ängslades för färden –

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.

breddefotballfrue@gmail.com

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter