Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud forteller i et intervju til NRK at han «tror at vi bør fortsatt bruke energi og krefter på å ta de som innfører, som selger, altså som setter andre i stand til å bruke narkotika».

Det er oppsiktsvekkende og en uttalelse som riksadvokaten bør utdype. Som øverste leder for påtalemyndigheten må han kunne betrygge borgere og medarbeidere i påtalemyndigheten om nødvendigheten av straff, men riksadvokaten fremstår ikke sikker. Er dette akseptabelt når tusenvis av fengselsår årlig deles ut? Og hva er grunnen til at Maurud ikke er sikker på at straff kan forsvares?

Rusreformutvalgets rapport har sannsynligvis mye av skylden. Siden straffelovkommisjonen kom med sin utredning i 2002 har avkriminalisering vært faglig anbefalt, og med NOU 2019:26 ble rettighetsbeskyttelse relevant. Rusreformutvalgets rapport var klar på at straff ikke kan forsvares, og at bevisbyrden påhviler de som vil straffe, men ingen instans har sannsynliggjort at straff er nødvendig.

Ifølge NOU 2019:26 kan selv «innføringen av straffelignende administrative gebyrer etter omstendighetene komme til å stå i et motsetningsforhold til innbyggernes rett til privatliv mv. og retten til helse». Og om dette er uforholdsmessig, hva med dagens strafferammer? Internasjonalt har flere domstoler ankret cannabisbruk til selvbestemmelse. Og om det er gode nok grunner til å velge andre rusmidler enn alkohol, hvorfor blande statens maktapparat i uproblematisk rusbruk? Hvordan forsvare straff når stadig flere land regulerer det illegale markedet?

Det er mulig at tanker som dette gjør riksadvokaten usikker. Opp gjennom årene har fagfolk som Nils Christie og Ragnar Hauge koblet jakten på syndebukker til ruspolitikken, og rusrapportens påvisning av offentlig panikk styrker antakelsen. Maurud har også fått informasjon fra ruspolitiske organisasjoner som klargjør sammenhengen mellom offentlig panikk, menneskerettsbrudd, tidligere tiders vilkårlige forfølgelse, og maktbruk på rusfeltet blir derfor særdeles problematisk.

Sett fra menneskerettighetene, må det være troverdig forhold mellom mål og middel, og om mindre inngripende tiltak er bedre egnet, må naturtilstanden vektlegges. I tusenvis av år har folk ustraffet brukt slike stoffer som er forbudt, så hvorfor ikke overføre erkjennelsene fra alkoholpolitikken? Hvorfor leve med terskelverdier så lave at brukere nærmest daglig må omgås kriminelle? Hvorfor ikke kvalitetssikre stoffer? Er det rimelig å utsette brukere for en slik byrde, eller er samfunnet bedre tjent med et regulert marked?

Slike spørsmål må besvares for at straff skal forsvares. Om politiet fortsatt bør «bruke energi og krefter på å ta de som setter andre i stand til å bruke narkotika», er derfor ingenting å lure på. Akkurat som helseminister og justisminister har Maurud mottatt en liste med spørsmål for avklaring av et rettighetsbilde, og om ikke disse kan besvares er svaret «nei».

I den grad jakten på syndebukker ligger til grunn for ruspolitikken, vil vilkårlig forfølgelse videreføres. Staten vil ha et alvorlig problem med menneskerettigheter, og Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (Arod) ber riksadvokaten avklare den økende usikkerheten på rusfeltet. I tretten år har det sivile samfunn ventet på sikring at rettsstatens garantier, og den 22. september vil flere organisasjoner ta med cannabis til Stortinget for å sikre ansvarlighet i ruspolitikken.

Både helseminister, justisminister, Stortinget, og riksadvokaten er kjent med dette, og det er å håpe at de våkner. Ikke bare politijuristenes leder Are Skjold-Frykholm etterlyser lederansvar, men det sivile samfunn. Ansvarlighet for en politikk som hvert år koster 6,5 milliarder kroner, tusenvis av fengselsår og hundrevis av menneskeliv, blir mer og mer et folkekrav. Av de ansvarlige er det først og fremst riksadvokaten som har vist evne til å lede nasjonen ut av offentlig panikk. Det er derfor å håpe at han viser vei videre, og at usikkerheten rundt straff tas på alvor.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe