Tale til DDE på 20-årsdagen fra en angrende synder.
Disse plakatene har historisk verdi! Og nå er de ødelagt!
Frode Viken i det nystartede bandet DDE roper det ut. Det er en trykket stemning i det lille lokalet – hamburgerbaren Bistro'n i Namsos. Innerst i et hjørne sitter det en gjeng med grungeklær, kvisete hud og rødmende fjes. De unge kroppene rives mellom skammen og latterkrampen. Noen dager tidligere har en av dem tegnet morsomme briller, barter og luer på en DDE-plakat nede i kommunens øvingsrom Rockverkstedet. Disse noen fikk «lættis» og syntes DDE-guttene med den nyvunne statusen kanskje trengte noen narrestreker på plakaten sin. Nå angret de seg.
– Kæm i hælvette e det som har gjort det??? Brøler musikeren, mens bandet mitt ser intenst ned i bordplata.
Det er tidlig 90-tall og det går ei kule varmt i Namdal Musikerlag.
DDEs første skritt mot megasuksess ble fulgt av skeptiske øyne, selv fra oss innenfor miljøet i Namsos.
Da festbandet After Dark la om stilen og ble profesjonelle rockere med norske tekster, var undertegnede med i et progressivt band med kunstneriske ambisjoner i helt annen retning enn Norsktoppen. Diskusjonene var mange og lange i musikerlaget i Namsos om hvilken vei vi musikere måtte ta mot målet – som jeg tror vi alle hadde felles: Lage noe genialt. Slå igjennom. Få suksess. Få skryt. Bli kry.
Med SND-overføringer på bok og forretningsstrategien nedfelt på papir, var DDE-gjengen et maktsenter i rockemiljøet. Den yngre garde, med gjengen min som en slags samling enfant terribles, var ikke så veldig imponert over det kalkulerende synet på musikk og marked. Nyfrelst på Nirvana, Sonic Youth, Pixies og Motorpsycho ville vi gå motsatt vei. Å bli populære på tross av at det vi gjorde var vanskelig tilgjengelig. Ikke rock basert på markedsanalyser.
–Dere må tilpasse dere. Spille coverlåter og ta spillejobber overalt hvor det byr seg, formante den forholdsvis unge frontfiguren Bjarne. Vi så litt opp til han, faktisk. Han kom på en del konserter som vi arrangerte. Og bassisten da, Eivind, han som hadde bygd Rockverkstedet og som stadig reparerte diskanthornene i høyttalerne som alltid røyk i forbindelse med fete støy-jams mitt band hadde på øvingsrommet.
Men spille coverlåter på bøgda i Namdalen? Nei, takk som byr.
I årene som fulgte holdt DDE-guttene seg til forretningsplanen sin og ble Norges største band, mens mitt band holdt seg til den mest velbrukte av alle forretningsmodeller for norske undergrunnsband: spille konserter i de største byene, gi ut lavtselgende album og gi opp musikerkarrieren like før fylte 30. Samtidig med at studielånet ikke lenger kommer inn på kontoen, men skal tilbake ut igjen.
DDEs musikk vokste seg først inn i den rurale folkesjela. Raskt etter debuten i 1992 ble de det mest populære bandet i de distriktene som alltid er avmerket med rødt på tematiske kart over alkoholforbruk og tidlig seksuell debutalder. Trøndelagsfylkene, indre østland, Landbrukshøyskolen på Ås og hele Nord-Norge. I barene i Brattørgata i Trondheim der jeg «bodde» var derimot et Rai Rai nesten like gangbart som et rocka symbol som slipset i panna på en påseilet eiendomsmegler på julebord.
Som kulturjournalist i Namdalsavisa, Natt&Dag og Adresseavisen har det vært en til tider krevende øvelse å forholde seg til DDE. De ble et band det var umulig å forholde seg nøytrale til. Til det ble de rett og slett for store. I 1996, bare fem år etter krisemøtene på Bistro'n, kom deres definitive kommersielle gjennombrudd. De var allerede store med låtene «Vinsjan på kaia» og «Rai Rai», men med lanseringen av albumet «Det går likar no», ble de gigantiske. Plata «slippes» på Dagsrevyen og tittellåta blir symbollåta som oppsummerer alt hva DDE står for: fest moro og tjo og hei.
Anmelderne i de toneangivende avisene brukte poengskalaen aktivt i sin omgang med DDE. Det ble mange toere på terningene. Den folkelige festmusikken som i tillegg til å være antiintellektuell og tilpasset bygdafesten var i tillegg et gjennomtenkt produkt støttet av SND. Denne mangelen på «ekte» bygdeoriginalitet førte til at det velvillige synet på bygdas kulturuttrykk (tenk Odd Nordstoga og Hellbillies) var fraværende når anmelderne analyserte DDE de første årene. Det måtte bli grisete i slaktehuset.
NTBs anmelder skrev blant annet: «enkelte tekster er så banale at de tipper over i det pinlige – med «Rompa mi» som det verste eksempelet. Teksten er sikkert humoristisk ment, men uten ti øl innabords som slukker all form for kritisk sans, blir resultatet som å være ufrivillig til stede på en amatørkonkurranse for fulle rødrusspoeter». Dagbladet fulgte opp: «Det verste med albumet er de mange hjelpeløse tekstene, som best kan beskrives som dårlige konfirmasjonstekster. Her er Sputnik-faktoren høyere enn noensinne». «Det er den jevne bygdenordmanns nerve gruppen er ute etter å treffe og gjør det. Historiene de forteller er lettfattelige skisser av akkurat bygdelivet, inkludert tidvis flaue og selvfølgelige skildringer av menneskets basisfølelser som sjalusi, fyllesjuke og sexfiksering.», skrev Norges da største avis VG.
Alle sitatene over er hentet fra anmeldelsene av «Det går likar no». Som solgte 265 000 eksemplarer.
Stilen DDE la opp til var til tider utstudert utrendy og låter som «Bondeknøl», «Vi e konga», «Owæææææh» bygget videre opp under fordommene mot både bandet og den folkelige festkulturen de representerte. Det var lett å avskrive dem som ren bruksmusikk og virkemiddel for en selvgående næringskjede bestående av drikkeglad ungdom uten kritisk sans på en lallete ferd mot nok en fylletabbe, som gir nok en bakrus, som gir nok ei skrøne, som kommer godt med på neste vorspiel osv osv.
Denne posisjonen som veldig populært band blant folk flest og et til tider upopulært band blant musikkanmelderne har etset seg fast i DDEs selvbilde. Positivt har det skjerpet kampviljen og motivert til stadig ny innsats. Det er også grunn til å tro at det har styrket deres popularitet blant lyttere som selv ikke identifiserer seg med «den rette smak». Negativt har det nok plaget bandet at de ikke har fått den kunstneriske anerkjennelsen som populariteten burde tilsi.
Men årene gikk og DDE ga seg ikke. Stadig nye album kom – og respekten steg jevnt og trutt. Til slutt var det som om smakspolitiet bare måtte gi opp og heller utvide loven slik at DDE fikk plass innenfor. Terningkastene steg fra to og tre opp mot fire og fem og plutselig ble bandets innstuderte underdog og anti-establishment-positurer lite troverdig. Norges mest trendsensitive band Turboneger tok DDE inn i varmen – og bandets festrock og norskspråklige ballader ble en slags inderlighetsmarkør for avstumpede ironikere.
Noen av låtene nektet dessuten å la seg kue under den gode smaks terrorregime, selv i miljøer rundt de toneangivende musikkscenene i Trondheim. Brattørgata og 3B var byttet ut med Credoveita, men klientellets mørke livsanskuelse var den samme. Likevel: – Var ikke den «E6» egentlig ganske fin? – Jo, og den «Det umulilge e mulig» er jo direkte bra komponert. – Jeg er svak for «vinsjan», jeg.
De mange debattene om hvorvidt DDE var Guds gave til folkelig rock, eller en kynisk utnyttelse av festkulturen, har stilnet av. De siste årene har DDE bare vært der, som en selvfølgelig del av den norske pophistorien – og i noenlunde i god form. Fyller seg selv fra topp til tå, som Inger Hagerup skriver. I Adresseavisen på onsdag denne uken kunne både musikerne i DDE og alle andre lese kommentarer fra toneangivende musikkmenere i Norge. Det var en samstemt hyllest med et overbyggende budskap: Respekt.
20 år etter de opphetede diskusjonene i Namsos er jeg på vei til stor festkonsert i Olavshallen. Lattermildt registrerer jeg i taxien ned til byen at jeg har på meg dress og joggesko (sånn cirka). DDE skal feire 20 år med gjester fra popbransjen og backing av Trondheimsolistene. Forventningen er moderate. Festrock med strykere kan bli en svært uheldig miks, tenker jeg på vei inn i salen.
Underveis i forestillingen slipes skepsisen bort av en finstemt Bjarne Brøndbo, en sterk låtkatalog og et forrykende visuelt show. Ja, de bruker bred pensel, men søren heller. Jeg ble stolt og direkte oppstemt der jeg satt. At statsministeren kom og betegnet DDE som bandet som satte ord og musikk til folkets følelser, gjorde ikke stemningen dårligere akkurat.
Jeg klappet takten til flere av låtene, men brukte ikke den sponsede elektriske lykta som var delt ut for «lighterlåtene». Litt av den samme gutten som satt og stirret skamfullt ned i bordplata i 1992 er fremdeles igjen.
Avslutningsvis hadde det vært fristende å pynte litt på sannheten og si det var jeg som tegnet morsom bart på den første DDE-plakaten, men det var det ikke.
Men jeg vet hvem som gjorde det.
Gratulerer med 20-årsdagen!