Alle gir havnedirektøren ros for at han tenker stort om havnas framtid. Likevel er de fleste mest opptatt av hva som er mulig å få til.
Adresseavisens paneldebatt om havnas framtid foregikk i siviliserte former. Mens trailerne dundret i bakgrunnen, rådet det nærmest harmoni rundt bordet. Men hvis man lyttet nøye, også til det som ikke ble sagt rett ut, er det klare forskjeller mellom deltakerne. Mens havnedirektør Wollert Krohn-Hansen snakket om sine visjoner, var flere i panelet raske med å påpeke alle problemene som vil oppstå hvis man vil flytte havnevirksomheten.
Det er en lite offensiv holdning. Prognoser forteller at om 30 år kan Trondheim ha 100000 flere innbyggere enn i dag. Når utviklingen går den veien, kan man ikke tillate at den klattvise og tilfeldige utviklingen av byen fortsetter. Det er på høy tid å tenke visjonært og langsiktig. I en slik tankeprosess bør problemene legges til side. De vil tidsnok komme på dagsorden. Først må man se på hva som er ideelle løsninger. Deretter må man undersøke hva som er mulig.
Som realpolitikere flest, var ordfører Rita Ottervik (Ap) mest opptatt av det siste. Hun sa for eksempel at vi ikke får et godt nok grunnlag for å diskutere hva som skal skje i havneområdene før Jernbaneverkets utredninger ligger på bordet. Men hun sa også at det viktigste for henne først og fremst er å sikre en god og effektiv godstransport.
Dernest er hun opptatt av næringslivets vilkår og miljøhensyn. Arbeidsplasser vil hun ikke flytte på. Da tenker hun nok mest på den aktuelle saken om Norsk Stål, som vil bygge ut et areal som tilsvarer to fotballbaner i tillegg til det store området de allerede disponerer på Nyhavna. Hvis ikke, kan Trondheim miste ti, 12 eller 14 arbeidsplasser.
Så lenge samtalen pågikk, var ordføreren mest opptatt de nærliggende utfordringene, ikke av mulighetene for byutvikling som vil åpne seg hvis havna blir flyttet bort fra de meget sentrale arealene der den nå ligger. Hun sa tvert imot at havnevirksomheten er en stor verdi for Trondheim kommune, og at det er helt i orden at byen rommer både industri og havn. Noe av det hun sa minnet om måten havnedirektør Wollert Krohn-Hansen uttalte seg på for et år siden. Før han ble visjonær, var han en varm forsvarer av tradisjonell havnedrift like ved bykjernen.
Tone Sofie Aglen la vekt på de store problemene ved å plassere havna på Øysand, men hun hadde et godt poeng da hun etterlyste større politisk mot. De fleste politikere er i dag for opptatt av å tilfredsstille alle. Den som tenker nytt, vil garantert møte motstand. I Trondheim trenger vi politikere som tør å tenke nytt, og som kan stå oppreist i stormen som kommer.
Arkitekturprofessor Tore Haugen valgte å løfte blikket. Han pekte på at Trondheim vil vokse kraftig, og at nye bydeler med en blanding av bolig og næring er en naturlig utvikling. Hvis Nyhavna blir frigjort til annen virksomhet, vil det tilføre Trondheim et areal som er 20-30 prosent av Midtbyens størrelse. Hvis hele havna blir frigjort, snakker vi kanskje om et område som er på størrelse med halve Midtbyen.
Hvilke muligheter for framtidsrettet byutvikling kan ikke det gi? Det kan bli det største som har skjedd siden stadsingeniør Dahl mudret opp det aktuelle området. Og hvis Trondheim om drøyt 30 år får en befolkning som nærmer seg 300000 innbyggere, hvor skal de bo og arbeide? I byens randsoner, med alle trafikk- og miljøproblemene det medfører? Eller i sentrale, sjønære strøk som kan utvikles til miljøvennlige bydeler med mangfoldig virksomhet? De som tar til orde for det siste, kan ikke klandres for å dyrke en kommersiell kaffe latte-kultur. De er tvert imot framtidsrettet. Så får de ta tak i problemene etter hvert som de melder seg og se hvor nær en ideell byutvikling det er mulig å komme.