I disse dager legges grunnlaget for Trondheims byutvikling generelt og for boligutbyggingen spesielt.

Politikerne, byplanleggerne i kommunen og utbyggerne møtes for å trekke opp linjene for blant annet boligutbyggingen i årene fremover. Utarbeidelse av ny kommuneplan (KPA) er en lovpålagt oppgave alle kommuner skal gjennomføre.

Trondheim utarbeidet sin første plan for kommuneutvikling på 1960-tallet i forbindelse med den store kommunesammenslutningen i 1964, da av konsulentfirmaet Andersson & Skjånes ( i dag ASPLAN). Planen ble vedtatt av politikerne i Trondheim bystyre og godkjent av departementet tidlig på 70-tallet. Den la grunnlaget for boligutviklingen.

Til å binde sammen byen ble det planlagt transportårer, E-6 og jernbanen med stopp fra Heimdal til Ranheim. Alt fastlagt med en «markagrense» mot Bymarka, Estenstadmarka og Jonsvannets nedslagsfelt.  Ikke minst slo planen ring om og vernet de store sammenhengende jordbruksområdene Leinstrand, Byneset, Strinda/Bratsberg, Jakobsli og Tiller.

Planen fra 70-årene har stort sett vært fulgt opp og forsiktig utvidet ved de senere planene for bolig- og byutviklingen i Trondheim. Politikerne, planleggerne og utbyggerne har i samarbeid greid å bygge ut opp mot 1500 boliger i snitt pr år. Dagens boligproduksjon i Trondheim er nå nærmest 100 prosent utført av den private sektoren. Utviklingen har gått fra å være preget av langsiktighet og forutsigbarhet i boligplanleggingen på 70-tallet til en situasjon i dag hvor samarbeidet mellom Trondheim kommune og grunneiere/boligutbyggere nærmest er fraværende.

I stedet for nært samarbeid om tomteerverv, planlegging og utbygging, er det nå et fastlåst forhold mellom grunneiere og boligutbyggere på den ene siden og Trondheim kommunes administrasjon på den andre siden. Det er lite forståelse i kommuneadministrasjonen for at grunneiere og utbyggere har måttet forholde seg til tidligere vedtak og anbefalinger om utbygging av bestemte boligområder, for så å møte nye og endrete planer og innspill fra kommunens side.

Lite forutsigbarhet fører derfor til dobbeltarbeid, lav evne og vilje til investeringer, både i planlegging og forberedelser for gode boligområder. Omkamper på tidligere vedtak i de siste bystyreperiodene viser at forutsigbarheten, selv innenfor det samme politiske regime, er fraværende.

Et eksempel på slik unødvendig og fordyrende omkamp finner vi i de siste årenes tema om jordvern i Trondheim. Det er ingen uenighet om at sikring av arealer/ressurser for matproduksjon er viktig. Generalplanen fra 1970-tallet viste klart hvilke områder som skal bevares for å sikre et levende landbruk i Trondheim. Dette ble fulgt opp med stor støtte til en «grønn strek» som sikrer arealer og ressurser til matforsyning i et langsiktig perspektiv.

Bystyrets vedtak i 2016 om «Grønn strek – Langsiktig vern av jordbruksareal» var meget godt da det hadde et langsiktig perspektiv. Grunneiere/utbyggere har investert mye i planlegging og utredninger ut fra dette omforente vedtaket. Noen år senere inviterer så administrasjonen i  Trondheim til omkamp med forslag om at nærmest alt av dyrket mark, helt ned til spredte teiger på 10-12 dekar skal vernes av «Grønn strek». Nettopp slike omkamper gir dårlig forutsigbarhet og unødvendig usikkerhet for grunneiere, utbyggere og boligprodusenter.

Et langsiktig vern for matproduksjons-arealer og ikke stadige omkamper om flikking på allerede omforente løsninger, er viktig. Ikke minst ligger det et særlig ansvar på administrasjonen i kommunen om å følge opp både de politiske og boligaktørenes signaler og innspill. Det finnes innspill av områder som er svært godt begrunnet og i samsvar med tidligere planer, der kommunen ikke har vært interessert i å sette seg inn i det ressurskrevende materialet som ligger til grunn for innspillet.

Det nye planforslaget mangler dessverre de langsiktige og overordnede prinsippene som har preget det tidligere planarbeidet i kommunen. Dette planforslaget har en detaljeringsgrad som nærmest ligner en detaljplan rett før en byggetillatelse: Med 42 sider bestemmelser til kommuneplanen er det tydelig at det her ikke inviteres til prosjektsamarbeid. Og når det i tillegg er flere lag med feil i innstillingen, blir arbeidet videre med kommuneplanen vanskelig, også for politikerne. Avgjørelsene må basere seg på fakta, ikke feil og synsinger.

Planforslaget preges av kortsiktighet og lite forutsigbarhet. Når nabokommunene til Trondheim planlegger og legger til rette for et boligmarked som i stor grad etterspør ulik boligbebyggelse, foreslår administrasjonen i Trondheim at fremtidens boligområder omtrent bare skal skje i tradisjonell blokkbebyggelse.

Med de strenge rammene i forslaget til grønn strek kan det bli lite arealer igjen for fremtidig utbygging. Dagens beregninger fra administrasjonens side om at det er ledig planlagte arealer for 50 000 nye boliger er feil, da den såkalte «boligfeltbasen» ikke har tidsdybde: Nyhavna, Tempe, Brattøra og Sluppen trenger tid for å utvikles fordi eksisterende næring må flyttes.

Trondheim har stor manko på tilgjengelige næringsareal. De neste fem til ti år er det flere områder som ikke kan bygges ut på grunn av manglende muligheter for å få igang flyttekjedene. Hvilke områder i Trondheim er det da som er klare for utbygging uten store ekstra kostnader til bygging av veg, vann, kloakk, nye skoler og nye barnehager?

Gjennom et nært samarbeid mellom grunneiere/utbyggere og boligprodusenter på den ene siden, og Trondheim kommunes administrasjon og politiske ledelse på den andre siden, vil vi kunne finne frem til de områdene som, både på kort og på lang sikt, kan bygges ut til gode og rimelige boliger for folk flest!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe