De fleste lærere, sykepleiere og leger betrakter fortsatt yrket som et kall som gir mening utover økonomisk gevinst eller inntekt.

Hva er det som driver oss til å fostre våre barn og ta hånd om våre eldre og syke? spurte Göran Rosenberg i en kronikk om velferd og målstyring i Sveriges Radio nylig. Forpliktelsen, svarte han, og den blir igjen selv om lønnsomheten forsvinner. De fleste lærere, sykepleiere og doktorer betrakter fortsatt yrket som et kall som gir mening utover økonomisk gevinst eller inntekt. Denne forpliktelse springer ut av følelsen av samvittighet og ansvar. Eller er den tid ugjenkallelig forbi?

LES OGSÅ: Som sykepleier i mange år har jeg vært vitne til dette: Flukten fra yrket

Rosenberg skriver om den tid da «virksomheter som var bygd på tillit til profesjonalitet og yrkesetikk – den slags virksomheter der en snakket om yrket som kall – sakte, men sikkert ble forvandlet til virksomheter bygd på kontrakt och kontroll.» Statlige og offentlig finansierte virksomheter som hittil er blitt drevet ut fra en forpliktelse mot våre barn, syke og gamle, kunne plutselig drives bedre, trodde man, som et risikokapitalprosjekt drevet av krav om lønnsomhet, forteller han. Denne utvikling i retning av økt privatisering ser vi også i Norge idet barnehager, sykehjem og barnevernsinstitusjoner legges ut på anbud, og der enkelte tjener seg rike på velferd.

Les også kronikken: Økende mangel på sykepleiere i Norge

Videre ser vi antidemokratiske tendenser bane vei inn i norsk arbeidsliv. Avregulering av arbeidslivet har de siste årene resultert i utnytting av arbeidstakere, ikke minst gjennom vikarbyråer og sosial dumping. Liberalisering er en prosess som innebærer at mer i samfunnet blir overlatt til markedet, og vi får økt privatisering av offentlige tjenester ut fra en visjon om lønnsomhet.

Markedstilpasningen tar ikke hensyn til sårbare brukere, eller fagmiljøer som det tar lang tid å utvikle og bygge opp. I Frankrike foreslår nå også president Emmanuel Macron, som lenge har tilhørt venstresiden i fransk politikk, en liberalisering av arbeidslivet med oppmykning av 35-timersregelen. Det har ført fagforeningene ut i gatene i Paris.

LES OGSÅ: Nå skal ledelsen strykes og pusses og styrkes

Regjeringens forslag til ny lov for ansatte i staten innebærer slik jeg ser det, en ytterligere svekkelse av arbeidsmiljøloven. Forslaget ligger nå til behandling i Stortinget, og samtlige fagorganisasjoner går imot. Vi har lenge ansett at den «norske modellen» har en flat organisasjonsstruktur, og at fagforeningen har en sentral rolle, men i realiteten er den utpreget hierarkisk. I forskriften ser vi en klar tendens til at regjeringen søker å oppheve skillet mellom privat og offentlig sektor, gi svakere stillingsvern for ansatte, og samtidig øke styringsretten til arbeidsgivere.

Les også: Kreftforeningens ansatte ut i streik fra mandag

Utvalget foreslår en oppmykning av oppsigelsesvernet og midlertidige ansettelser, og i tillegg foreslår den å sidestille hensynet til arbeidstaker med virksomhetens behov. Fram til i dag har det vært vanlig å verne arbeidstakere ut fra en erkjennelse om at denne er den svakeste part i arbeidslivet. Med omstillingen på mange nivåer i universitetssektoren, med en rekke fusjoner og nedleggelser, har flere ansatte mistet sine stillinger, eller blitt omplasserte i administrasjon. Det interessante her er at Universitets- og høgskolerådet, Universitetet i Tromsø, NTNU m.fl. foreslår at lovforslaget bør utvides til at statsansatte kan sies opp når oppsigelsen er begrunnet i virksomhetens forhold eller når «arbeidet faller bort». Her vil den enkelte arbeidstaker, og dennes betydning, samt fagets egenart bli satt helt til side.

Dette til tross for at staten aldri går konkurs, og til tross for at det er ansatte som produserer noe, som også tilfører penger i statskassa. Vi kan anta at universiteter og høyskoleråd her har lønnsomhet for øye og styrer ut fra ensidig nytteperspektiv, men kun ved å sette utviklingen inn i sosiale sammenhenger som gagner samfunnet som helhet og fremmer demokratiske prosesser i fellesskap, har den bærekraft over tid. NTL (Norsk Tjenestemannslag) mener videre at forslaget om ny tjenestemannslov vil fremme en servil og underdanig kultur som vil svekke det viktige arbeidet som gjøres i statstjenesten» Ikke bare vil oppsigelsesvernet blir forringet, men også blir tilsettinger sårbare for vilkårlighet og utenforliggende hensyn.

NTLs nestleder Kjersti Barsok synes videre at det ser ut til at forslaget vil svekke statsansattes muligheter til å ta oppsigelser til rettsapparatet: «Våre medlemmer er statstilsatte som stolt og lojalt utfører et samfunnsoppdrag. Utvidelse av adgangen til oppsigelse vil kunne svekke tjenestemennenes faglige og politiske uavhengighet. Dette vil motvirke nødvendige korrektiver og ytringer innen forvaltningen». Rosenberg peker på flere uheldige sider ved markedsliberalismen: «Når vi innfører lønnsomhet som drivkraft i virksomhetene- som må drives av noe annet- har vi bygd inn en voksende konflikt mellom skilte og delvis uforenelige mål.» Han trekker fram eksempel på en konflikt mellom målet om å etablere så lønnsomme omsorgssenter som mulig (på plasser med så kostnadseffektive kunder som mulig), og målet om å gi alle mennesker omsorg på like vilkår. En annen konflikt er målet om å dra til seg så mange kostnadseffektive elever (eller «kunder» som han sier) i den økende konkurransen mellom skoler, og målet om å gi alle elever, uansett hvor konkurransedyktige de er, den skole som de behøver for å klare seg gjennom livet.

De voksende målkonfliktene i den offentligfinanserte velferden i vårt naboland, der lønnsomhetsdrevne risikokapitalforetak eier, driver, kjøper og selger offentlig finansierte skoler, og i tillegg fører med seg skandaler, korrupsjon, kvalitetsproblem og feilplassering av penger og ressurser, må, ifølge Göran Rosenberg, føre til at en må minske lønnsomhetens betydning som drivkraft for å gjenopprette balansen.

Heidi Thorp Stakset Foto: privat