Du tror kanskje at du dømmes av likemenn i retten? Da skal du ha flaks. Eller er det uflaks?

Det har i sommer vært debatt om lekdommere, og Stortinget skal snart diskutere innføring av meddomsrett i lagmannsretten i stedet for dagens juryordning. I mye av diskusjonen har det vært fremholdt hvor uhyre viktig det er at man skal dømmes av sine likemenn. På den annen side menes det at lekdommerne må ha «riktige» holdninger, dessuten må de ikke være eldre siden de da ikke forstår ungdommens kultur.

Vi har 50 000 lekfolk i domstolene, antakelig det sterkeste innslaget av ikke-jurister i verden i dømmende virksomhet – én prosent av den norske befolkning er faktisk dommere. Lekfolk er alltid i flertall når skyldspørsmålet skal avgjøres, og de stemmer på like fot med fagdommeren, altså juristen. Det er de senere årene lagt stor vekt på at meddommerutvalgene skal speile samfunnet. Vi vil ha med unge, middelaldrende og eldre (aldersgrensene er 21 og 70 år), vi vil ha med folk med ulik kulturell bakgrunn og i hele tatt.

Dette er jo vel og bra. Men; i den enkelte sak trekkes meddommerne tilfeldig ut via et dataprogram, uten at det virker inn på trekkingen om saken gjelder voldtekt, hasjsmugling eller tyveri av en spekeskinke. I en voldtektssak kan meddommerne derfor være to ortodokse kristne eller erkekonservative muslimer på 70 år, eller like gjerne to 21-åringer fra partiet Rødt. Er tiltalte en fremmedkulturell innvandrer, kan meddommerne være ihuga rasister eller tilhengere av et fargerikt fellesskap. Datasystemet trekker ikke spesielt ut meddommere med innvandrerbakgrunn i saker hvor tiltalte er innvandrer. Og hvem er egentlig «likemennene» til en sliten heroinist eller en psykotisk drapsmann?

Eller til en hvitsnippforbryter; er det småbrukeren fra Byneset eller er det revisoren? Forsvarere vil sjelden ha disse egentlige likemennene i retten hvis det kan unngås. I jurysaker kan man unngå det fordi jurymedlemmer kan «skytes ut» når saken starter. I økonomiske straffesaker forsvinner revisorene tvert, man vil jo ikke ha folk i juryen som kan mistenkes for å forstå saken.

Sånn kunne man fortsette, men poenget er at disse «likemennene» kan være ulike så det holder. Om enn meddommerutvalgene speiler samfunnet, hjelper jo det lite med tanke på hvem som faktisk skal sitte i retten og dømme.

Kanskje er det på tide å sette seg ned og tenke over hvorfor vi har dette likemannsprinsippet og hvordan det fungerer. Det kom inn i loven i 1887, som et demokratisk opprør mot en embetsmannsstat styrt av overklassejurister, i en tid der det var svært store klasseforskjeller og folk flest ikke hadde tilgang på noen videre skolegang; radio og TV var heller ikke oppfunnet og aviser fantes knapt.

Er det denne klasseforskjellen fra slutten på 1800-tallet som stadig bærer prinsippet? Eller er begrunnelsen så banal at siden vi har det slik, må vi fortsette med det? Eller er det for å motvirke at juristdommere blir så sveiseblinde at de tror alle tiltalte er skyldige; noe som naturligvis hevdes fra forsvarere, men som det ikke er noe forskningsmessig belegg for å hevde. Dessuten er faktisk jurister flest etter hvert ganske vanlige mennesker. Men at folk flest har en rolle i rettsvesenet er nok bra, i en demokratisk rettsstat.

Ikke vet jeg, og desto verre: Ikke vet jeg hva alternativet er. Problemet er at mantraet «dømmes av likemenn» er hogd i granitt, og lett sperrer for en grundigere gjennomtenking av hvordan vi best skrur sammen et system som produserer gode avgjørelser. Bør hvem som helst sitte som dommere i saker om seksuelle overgrep? Bør unge lovbrytere dømmes av unge meddommere som forstår de unges kultur? Å tenke gjennom dette, kan kanskje bringe fram noen gode idéer.

permitor@hotmail.com