Først nylig oppdaget jeg at Holstvollen er borte. Etter nesten femti år med kommunal neglisjering, ble en av Bymarkas mest tradisjonsrike gårder jevnet med jorden.

Det er ikke morsomt å skrive minneord, i hvert fall ikke når «avdøde» like gjerne kunne ha vært i live. Mulighetene og initiativene har vært der. Hvis politikerne virkelig hadde hatt vilje til å ta vare på de kulturhistoriske verdiene, kunne Holstvollen ha vært reddet.

Isteden har de latt det skure og gå lenge nok til at det ikke var noen vei tilbake. Hovedbygningen var sterkt angrepet av råte og ekte hussopp. At også låve og stabbur, stikk i strid med byantikvarens anbefaling, måtte tilintetgjøres, er uforståelig. Kanskje ønsket kommunen å bli kvitt en hodepine én gang for alle.

I en aviskommentar for snart to år siden konkluderte jeg med at «bare et mirakel kan berge Holstvollen». Det mirakelet skjedde aldri.

Et fremstøt fra Fortidsminneforeningen kokte bort, og bygningsrådets rivningsvedtak fra 2014 ble stående. I fjor høst var det penger igjen på budsjettet, og entreprenøren kunne gå til aksjon uten noen ny politisk behandling.

Les også: Bare et mirakel kan berge Holstvollen

De siste årene har Holstvollen vært et stadig tristere syn. Kulturlandskapet grodde igjen, og det som en gang var et hjem og en arbeidsplass, ble mer og mer ødelagt av forfall og hærverk.

I 1979 kjøpte kommunen gården av Nikoline og Josef Holstvoll. På 1980-tallet ble det bygd skogsbilvei, og mye av skogen ble hogd. Veien kom til nytte igjen da maskinene skulle inn til rivningsarbeidet.

Kommunens forbud mot fast bosetting og motorisert bruk av veien har vært en avgjørende grunn til at det aldri har skjedd noe positivt for Holstvollen. Flere har prøvd. Det mest seriøse forsøket på å redde gården var kanskje planene til «ARV-fortidspark» i 2007. Det strandet nettopp fordi prosjektleder og familie ikke fikk lov til å bo der.

Allerede da var forfallet kommet langt, men det er ikke utenkelig at initiativtakerne kunne ha lyktes dersom kommunen hadde vært mer fleksibel. Ett hensyn ødela for et annet. Det er vanskelig å skjønne at én familie som passet husene og åpnet gården for besøkende, ville ha spolert denne delen av Bymarka.

Opptatt av debatt? Les også: Rent estetisk er byggene ikke vakre. Nei. Man burde rive hele kvartalet

Før rivningen skrev byantikvar Mette Bye i en betenkning til Trondheim eiendom at driftsbygningen og buret burde bevares, og anbefalte et samarbeid med tømrerlærlinger om istandsetting. Hun påpekte at tilstanden på låna ikke måtte hindre bevaring av de andre bygningene, som etter forholdene var i god stand.

Slik gikk det altså ikke. For noen uker siden var jeg på Holstvollen for første gang etter rivningen. Det synd å si at arbeidet er gjort pietetsfullt og med et ønske om å ta vare på mest mulig av det opprinnelige tunet. Alt er jevnet med jorden, og kjellerne og tomta er fylt med pukk og grus. Det fine tunet er ødelagt. Holstvollen er redusert til et sterilt minnested.

På et platå av grus er det satt opp en utstilling av rustne jordbruksredskaper. Slipestein, plog, harv, hesteslåmaskin og halmkutter, lenket sammen til vern mot tyveri. Samtidig et bittert monument over tapte muligheter. Etter tiår på tiår med seigpining og likegyldighet, blir restene av det som en gang ble brukt til å holde gården levende, løftet fram som klenodier. «Riktig nok har vi tatt livet av gården, men den skal i hvert fall få en fin gravplass,» må ha vært resonnementet.

Mer debatt: Vi som jobber natt risikerer å få flere alvorlige sykdommer, men vi er en glemt gruppe

Der våningshuset sto, er det bygd en gapahuk av tømmer fra bygningene som er revet. Etter hvert skal det også komme opp en informasjonstavle med informasjon om Holstvollen. Alt dette er vel og bra og sikkert gjort i beste mening – kanskje med en dose dårlig samvittighet.

Det skulle bare mangle at ikke smulene av historien blir tatt vare på, men fortellingen om Holstvollen under sin siste eier, er en dobbel tragedie. Først lar man husene gå for lut og kaldt vann lenge nok til at hovedbygningen ikke kan reddes, så benytter man muligheten til å fjerne rubbel og bit når man først river.

Pølsegrilling i en gapahuk og synet av en rusten plog på en grushaug blir en mager erstatning.

Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten

Dette bildet er fra 2016, og viser tunet slik det var før riving. Foto: Stein Arne Sæther
«Alt er jevnet med jorden, og kjellerne og tomta er fylt med pukk og grus. Det fine tunet er ødelagt.» Foto: Stein Arne Sæther