I dag starter rettssaken som handler om terroristen Anders Behring Breiviks soningsforhold. Han har saksøkt staten for brudd på menneskerettighetene. Hele denne uken vil både norske og internasjonale medier rapportere om det som skjer i gymsalen i høysikkerhetsfengselet i Skien.

At massemorderen og hans virkelighetsoppfatning på denne måten får ny oppmerksomhet, vekker naturlig nok negative reaksjoner. At en mann som er dømt til 21 års forvaring for å ha drept 77 mennesker og skapt et nasjonalt traume, i det hele tatt skal kunne gå til rettssak fordi han er misfornøyd med forholdene i et romslig og relativt komfortabelt fengsel, har provosert enda flere.

Men Breivik-saken er spesiell og berører flere prinsipielt viktige spørsmål. Derfor må saken få sin nødvendige oppmerksomhet i mediene.

Det er selvsagt meget vanskelig å opparbeide medfølelse med en person som har gjort det Breivik har gjort. Det er derimot lett å ha sympati med alle dem som ble rammet av ugjerningene 22. juli 2011 og som nå må gjennom smertefulle dager. Da er det viktig å huske at den kommende rettssaken ikke handler Breiviks ugjerninger, men hvilke rettigheter han kan påberope seg under en soning som også skal ha et særlig høyt sikkerhetsnivå.

Breivik hevder at Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er krenket. Han mener soningsforholdene er «umenneskelige og nedverdigende». Særlig peker han på at han er utsatt for langvarig isolasjon og liten mulighet for kommunikasjon med omverdenen. Breivik har ingen omgang med medfanger og svært begrenset kontakt med fengselsbetjenter. Han får i praksis ikke møte andre enn personer i profesjonelt ærend.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen gjelder som norsk lov, og Norge er forpliktet til å følge den. Uansett hva Breivik er dømt for å ha gjort, har han rettigheter. Spørsmålet om disse er krenket under soningen i Skien, er det Oslo tingrett som skal ta stilling til. Det at Breivik får mulighet til å prøve sin sak for retten, synliggjør at rettsstatens prinsipper gjelder for alle.

Rettssaken varer ut denne uken, men avgjørelsen kan ankes til lagmannsretten og til Høyesterett. Dommen herfra kan også bringes inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det betyr at det kan ta flere år før saken er endelig avgjort.

Det er prisen vi må betale for at vi lever i et samfunn med grunnleggende rettigheter, selv for en massemorder som ønsker å undergrave nettopp dette samfunnet.