Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali har opplevd noe som gjør mange av oss rasende og trist. Mye kan sies om retorikken i Antonsens tidligste henvendelser til Ali, der han «tok en Valla».
Komikeren bekjente videre at han innser at han må revurdere sitt forhold til alkohol.
Dette leser mange som nok en tafatt ansvarsfraskrivelse, en tam retrett der han trekker seg selv som ansvarsfullt subjekt utav hendelsen, og gir den sagnomsuste mojitoen på Bar Boca skylda.
Jeg har selv hatt som enestående høydepunkt ved ankomst hovedstaden å dra rett til Bar Boca for en drink, et slags «dannet ritual», før jeg rolig fortsatte mine ærender. Så vet vi alle hva som kan skje, om vi blir sittende.
Den nydelige flyten når hjernen legges i bløt gjør noe med en. De moralske grenser falmer og dårlige ideer virker med ett forfriskende gode. Jeg har sett kloke, rause mennesker sette seg i håpløse situasjoner og hørt dem argumentere eksempelvis for slakt av samenes villrein. Dagen derpå gjenforenes disse fordrukne atter med de andres holdninger, og angsten for egen ignoranse er ikke til å holde ut. Det er faktisk ikke slik at de våkner opp og kjenner at «Nå er sannheten ute: nå vet andre hva jeg virkelig mener om samer». Der det de ønsket i kveldens bris, var å høyne temperaturen rundt bordet, har de like fullt såret og ødelagt. Jeg har trøstet mang en venn og vært sammen med dem langs Via Dolorosa, der det handler om å spre flest unnskyldninger på kortest mulig tid. Jeg har også måttet vandre den samme smale sti, for egne dumheter. Fylla har skylda, men den fordrukne må ta sitt kors og bære det synlig angrende på ryggen. Jeg mener ikke at alkoholinntak legitimerer å såre eller terrorisere andre. Jeg er også bevisst at der er mange som på kveldstid lirer utav seg biprodukt av frykt og hattanker som de faktisk surrer med edru på dagtid. Alkohol kan like fullt være kilde til idiotisk adferd motivert av lysten til å fremstå som «sterkere enn» eller «mer enn», men som like ofte får avsender til å våkne og føle seg svak og «mindre enn». Det er liten tvil om at Antonsen, etter sitt grenseløse opptrinn, var for sent ute der på Via Dolorosa. Samtidig har han helt rett når han sier at han må revurdere sitt forhold til alkohol.
Atle Antonsen politianmeldt for rasisme
De siste måneder har jeg av medisinske og sjelelige grunner valgt å kutte alkohol. For en intens vinelsker som meg var det et røft prosjekt og jeg gikk til podkastverdenen for å psyke meg opp. Der fant jeg stemmer som erklærte den overraskende gleden i å holde seg edru. Jeg vasset i historier om middelaldrende kvinner som fikk bedre søvn og mindre angst ved å kutte de daglige glassene som ventet i sofaen etter barnas leggetid. Jeg fant stor inspirasjon i ikke-religiøs propaganda fra nyfrelste alkoholkuttere. Felles for alle var hvordan de la fram dette å avstå fra alkohol mer i lyset av hva de fikk, enn av hva de ga slipp. Det har nå gått mer enn hundre dager. Jeg har fortsatt store helseutfordringer, men opplever det som nær vanvittig at jeg ikke kjenner savn eller tørst. Til gjengjeld sover jeg bedre og opplever et annet nærvær i møte med verden.
Jeg opplevde meg selv aldri som alkoholiker og har ikke laget meg et prinsipp om aldri mer å drikke. Jeg bare merket at alkoholen fikk større plass i livet enn jeg ønsket. I løpet av disse måneder med selvpålagt indoktrinering har jeg hørt kvinner og menn beskrive den tilslørte, ufarliggjorte elendighet som alkohol kan bringe med seg. Ofte på en jobbfest. Felles for alle er den knuste selvfølelsen og opplevelsen av å miste seg selv. Fylla har faktisk skylda.
Når Antonsen sier han bør ta et oppgjør med alkoholen, leser jeg andres forakt. Ikke fordi han vedgår å ha et alkoholproblem, men fordi han tror at dette skal være et slags frikort for elendig oppførsel.
Saken mot komiker Atle Antonsen er henlagt
Vi må ta innover oss at det rusmiddelet vi legitimerer i vår kultur, har effekter på mennesker som gjør dem destruktive og utilregnelige. I vårt rettssystem frikjennes du klokt nok ikke om du har inntatt alkohol. Det betyr likevel ikke at handlinger ville ha vært begått uten alkohol. Moralen i vår kultur er: «Drikk masse, men stopp i tide, så du ikke kjører i hjel, krangler med sjefen eller generelt driter deg ut». Det vi har sett av Atle Antonsen er et brutalt ego, brølende i åpent landskap. Det største offeret for dette er for evig og alltid Ali og andre som har måttet tåle dragens ginbefengte flamme.
Antonsen, og andre som ham, må våkne med den heftigste fylleangst og spørre seg: «Hva skjedde?»
Alkoholen skjedde. Og når du er 53 år er det på høy tid og se seg selv i speilet og finne utav om egoet ditt tåler den elleville kraft alkohol kan ha på ditt indre, og ringene den lager i det ytre.
Hatmeldingene etterpå er til å bli kvalm av
De siste ukene har vi sett hvor mange som vil at Ali skal holde kjeft. Noen har endog mobilisert egen støtteside til Antonsen på Facebook, trolig ute av stand til å se hvordan de skader sin nyslåtte ridder. Når rasistiske holdninger gjør seg synlige, må vi reagere. Samtidig legitimerer vi alkohol som rusmiddel, overlater til enkeltmennesker å ta styringen, og stiller oss uforstående når de herper egne og andres liv. Jeg ønsker for vår debatt at vi kan se to lag av virkeligheten samtidig
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Privatisering fikk både Raaen og Ranum til å tenne: – Dette skiller oss to
Vi trenger et kystopprør for å redde lakseindustrien