Trondheims byutvikling er brolagt av dårlige holdninger – kun et systemskifte kan snu skuta.
I årevis har kommunalrådsføtter fra Arbeiderpartiet trippet ivrig over parketten i bystyresalen hver gang en dårlig byutviklingsidé ikke har funnet flertall i den rødgrønne samarbeidskoalisjonen. I sak etter sak har Høyre, Frp og Arbeiderpartiet, sørget for at hensynet til utbyggere får veie tyngre enn interessene til befolkningen. De har sikret at Midtbyen forblir det siste bilbaserte storbysentrumet i Norge, og at den satsingen på bymiljøkvalitet som har forvandlet Oslo og Bergen til det bedre, ikke får lov til å farge byen ved Nidelven. En borgerlig valgseier i Trondheim i 2023 vil kun endre rekkefølgen av hvem som løper over bystyresalen for å vedlikeholde status quo.
I Oslo har prosjektet Bilfritt sentrum, kombinert med satsinger på arkitektur og grønne kvaliteter, forvandlet bygatene i et forrykende tempo fra støvete asfaltørkener til grønne oaser av folkeliv, næring og uteserveringer. Her i Trondheim er det for lengst vedtatt lignende satsinger for mange av hovedgatene, men våre politikere ser ut til å ha sovnet i plankartene. Innherredsveien har siden vedtaket om miljøgate kom i 2016 stått som en rotete ørken av murbrokker og nedslitte fasader. Områdeløftene uteblir. Brannen i Elgesetergate 30b føyer seg bare inn i mønstret av mislykkede forsøk på å dra Trondheim sparkende og skrikende inn i framtiden. Satsingen på sykkelveier er for all del imponerende, men byen forblir et sørgelig skue sett fra de røde asfaltstripene.
Etter så mange år med visjonsløs byutvikling har mange lys sluknet i de største partiene. Det er underlig å snakke med unge representanter fra både Arbeiderpartiet og Høyre som ser hvor feil utviklingen går, men som allikevel stemmer med sine ledere når det de ikke tror på skal opp til votering. Frafallet av unge mennesker fra bypolitikken viser tydelig at den yngre garde har mistet troen på ideene til sine eldre partifeller, og at de har gitt opp å forsøke å endre dem. Det naturlige generasjonsskiftet uteblir, og bypolitikken blir hengende igjen i gårsdagens modeller.
Noen holder allikevel ut, mot alle odds. Venstres Trond Åm har i snart ti år vært bystyrets klareste målbærer av de bymiljøkvalitetene som nesten alltid blir ofret av hensyn til profitt, byggevolumer og trafikkavvikling i Trondheim. Ofte mangler han støtte fra sine egne partifeller. Byutviklingståka har for lengst også grepet Trondheim Venstre. Forskjellen er at Åm fortsetter å si det han mener høyt, mens andre politikere bare hvisker, eller slutter.
Brøset – en bærekraftig bunkers?
Fylkeskommunens innblanding i byutviklingen i Trondheim er, som Trond Åm nylig har påpekt, en hemsko for moderniseringen av byen vår. Brannen i Elgesetergate og kampen om kjørefeltene i miljøgatene viser dette med all tydelighet, men Åm tar feil når han bebreider folkevalgte fra Namdalen og Verdal for Trondheims ulykke. Det er Trondheims egne fylkespolitikere som har ivret mest etter å jevne bybildet vårt med jorda for å slippe trafikken fram. Våre egne rikspolitikere er heller ikke et unntak, sist vist med Ola Borten Moes sleivspark om at man nå omsider kunne rive skiten etter jugenddronningens brann 27. august. Fylkesvaraordfører Tomas Iver Hallem fra Verdal framstår på sin side nærmest som en europeer sammenlignet med byens egne politikere. I et debattinnlegg beskrev han det som en nødvendighet for fylkeskommunens omdømme å sette i stand den brannskadde jugendgården.
Sammen med fylkeskommunens klamme hånd, dannes den politiske bremseklossen i byutviklingen av kulturen i Trondheim Arbeiderparti, Høyre og Frp. Det er nesten umulig å se for seg at de øvrige partiene samlet sett kan bli større enn disse ved et kommunevalg i overskuelig framtid.
Byutviklingens eneste håp i Trondheim er derfor at dagens formannskapsmodell skrotes til fordel for parlamentarisme. Da blir de store partienes trang til politisk utroskap mot sin koalisjon tøylet av en forpliktende samarbeidsavtale. Arbeiderpartiet må da gjøre sine hoser både rødere og grønnere for SV, SP, MDG og Rødt, og være lojale mot sine avtaler med disse partiene etterpå.
I Oslo har denne formen for politisk ekteskap fått byrådsleder Raymond Johansen til å sette norgesrekord i å stenge sentrumsgater for biltrafikk, og har gjort ham til en målbærer for arkitektonisk kvalitet. I Bergen har Arbeiderpartiet blitt en drivkraft for restaureringen av hus og parker i sentrum. Ikke minst har bergenserne skapt en samferdselspolitikk med sin bybanesatsing, som får Trondheims trafikkbilde til å framstå som en sovjetisk generalplan fra Bresjnev-æraen.
Skulle de borgerlige ta over makten i Trondheim og danne en byregjering, henger håpet i Venstre. Partiet kan klare å tvinge gjennom en bedre byutvikling i et borgerlig samarbeid, men da må Trondheim Venstre faktisk begynne å lytte mer til sin egen gallionsfigur Trond Åm enn til det desillusjonerte flertallet fra andre partier.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.
Blir Nyhavna en bydel bare for de rike?
– Hvis alt skal være posh og nytt, dør Trondheim som by
Trondheim mangler en masterplan