Celine Roche Sykepleier og forfatter
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Det er ikke lengre gitt at pasientene er trygge på sykehuset. I lang tid har vi varslet, både jeg og mine sykepleiekollegaer landet rundt. Vi har tryglet – om å bli sett og hørt. Antall sykepleiere samt yrkets kompetanse er ikke bare dalende, men fallende, etter min mening. Parallelt med dette følger pasientsikkerheten. Vi roper ikke ut for vår egen del, men for pasientene. For din mor, ditt barn, for deg. For alle som er, eller for de som en gang blir, pasienter. Vi er deres stemmer for deres behov for ivaretakelse, selv når de ikke engang vet det.

Pasientene blir ikke behandlet forsvarlig, slik jeg ser det. Det er to årsaker til dette: Det er ikke høy nok bemanning til å ivareta pasientene og deres behov, samt at det er for lav kompetanse. De nyutdannede får pasientrelaterte oppgaver de ikke har kunnskap til å takle, og de mer erfarne blir stående med de aller dårligste. Det er heller ikke alltid trygt dersom vi står med en overarbeidet hjerne med svekket kognitiv funksjon. Det er utrygt for de nye og de erfarne. Ledere for helseforetakene tenker nødvendigvis ikke på det. De teller hoder. Og penger.

Det som er synd, er at de som ber oss brette opp ermene, jobbe hardere, effektivisere effektiviseringen, stille opp. Og det er ikke deres feil – de vet jo ikke hvordan en sykepleiers hverdag ser ut. De fremstår fullstendig uvitende. Og de behandler oss tilsynelatende som marionetter, og styrer oss med slitte tråder ovenfra. Samtidig virker det som at de klipper og bruker trådene mellom oss for å sikre egen fallskjerm til en dag de plutselig skulle trenge det.

Sykepleieyrket har forandret seg mye siden det ble grunnlagt for over 150 år siden. Grunnet økt forskning, kunnskap, medisinsk utvikling og teknologi, kan vi behandle flere, og folk lever lenger. Pasientantallet øker. Det stilles strengere krav til sykepleiere og gir økt ansvar. Vi holder ikke bare rumper rene lenger. Det er stort sett vi som gir alle medikamentene som blir ordinert, det er vi som starter hjerte- lungeredning når hjertet ditt stopper og det er vi som er der når barnet ditt faller om i kramper. Og det er vi som er der for deg for alt det øvrige du skulle måtte ha behov for. Fordi vi er tilgjengelig 24/7. Da er det viktig for både pasientene, alle yrkesgrupper vi hver dag samarbeider med, at vi vet hva vi driver med. Og jeg tenker at det kan være greit for ledere og politikere også.

Vi skal vite hva vi skal gjøre i akuttsituasjoner, kunne prosedyrer, håndtere medisinsk teknisk utstyr, administrere og vurdere medisiner, kjenne til alle normalverdier av målinger mens vi fortløpende prioriterer og vurderer arbeidsoppgaver og pasienter. Men det forventes også at vi vasker og rydder pasientrom, bestiller alle typer transport til pasienten, skrur sammen ødelagt utstyr og mange andre ikke-pasientrelaterte oppgaver. Det er bortkasta kompetanse. Og tid.

Det er ikke det at jeg har noe imot å gjøre disse oppgavene, men det fratar oss verdifull tid hos pasientene. For meg er det aller viktigste å være fysisk hos pasienten, selv om de ikke vet hvor mye vi faktisk gjør for dem utenfor pasientrommet. Det er hos pasienten jeg virkelig får mulighet til å bygge en relasjon, å bygge tillit og få kjennskap til hva akkurat hen/han/hun trenger for å føle seg sett, hørt og ivaretatt. Det fører til at jeg får en mulighet til å gjøre en forskjell for akkurat denne pasienten – å få gjøre det lille ekstra som kanskje gjorde at pasientoppholdet føltes trygt. Det er slike møter som holder meg gående, slike stunder som gir meg så mye, som gjør at jeg vil tilbake. Som gjør at jeg elsker jobben min. Men det triste med utviklingen av både yrket og kravet til sykepleierne, er at det er nettopp disse situasjonene som uteblir, nettopp fordi tiden ikke strekker til.

Mange er enige i, men også flere uenige i, det at jeg ønsker økt bemanning fremfor lønn. Vi er nødt til å ha nok sykepleiere på gulvet for å kunne ivareta pasienten helhetlig. Men for å henholdsvis rekruttere og beholde sykepleiere er nok økt lønn ett av flere nødvendige tiltak. Lønn er viktig, men det er et virkemiddel og ikke en løsning på sykepleiekrisen. Løsningen vi trenger er mer enn det, den er mer omfattende og sammensatt.

(Dessverre) lever vi i et samfunn der lønn og status gir en pekepinn på hvor vellykket man er. Derfor har sykepleieryrket aldri blitt ansett som et prestisjeyrke. Og det er forståelig, når de fleste tror vi bare vasker rumper og holder gebiss skinnende rene. I lys av det, valgte jeg å skrive en bok som heter «Bare» en sykepleier. Her ønsker jeg å gi et innblikk i hva sykepleieyrket faktisk er. Gjennom hele boka forteller jeg om møter med alle typer pasienter, mine refleksjoner og tanker rundt dem for å belyse spekteret av hverdagen vår. I boka har jeg grundig beskrevet en sykepleiers hverdag, mest rettet til de uvitende.

Det mangler i dag flere tusen sykepleiere, samtidig som mange revurderer hele yrket og nyutdannede ombestemmer seg etter kun ett til to år. Det er skremmende. Det var derfor ikke til å unngå å skrive om årsakene og konsekvensene av det. For konsekvenser blir det.

Dersom ledere og politikere ikke tar grep om sykepleiekrisen og flukten fra yrket, kommer det ikke til å gå utover oss, men pasientene. (Og selvfølgelig politikere og ledere som ikke blir å ha noen til å vaske rumpa si på sykehjemmet i framtiden.)

Det er pasientene som lider av nedskjæringer, ansettelsesstopp, kutt i menneskelige ressurser, bemanningstopp, nedlegging av institusjoner. Det er de som ikke får den behandlingen de trenger, det er de som kan risikere å ikke bli behandlet forsvarlig, det er de som blir å oppleve konsekvensene av det. Og det kan i verste fall være fatalt.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!