Vi er i ferd med å få enda et klasseskille i samfunnet, mellom de som har råd til å oppleve kultur og de som ikke har det.
Striregn og nordavind eller ei, festivalsommeren er like rundt hjørnet. Jeg gruer meg allerede. Musikkfestivaler har egentlig alltid vært et potensielt mareritt for oss som virkelig lever for musikk, men før i tiden var det verst tenkbare å få konsertopplevelsen ruinert av fulle key account managers i årets sommermote som jabber høylytt over musikken. Nå er det heller frykten for personlig konkurs som er skrekken. Kulturopplevelser er godt for helsa, sier de. Det viser til og med forskningen, men det krever sannelig en fet bankkonto også, for hva i alle dager skjer med billettprisene? Vi er i ferd med å få enda et klasseskille i samfunnet, mellom de som har råd til å oppleve kultur og de som ikke har det.
Et vanlig festivalpass til Pstereo koster 2199 kroner, Neon er enda litt dyrere: 2295 kroner. Trondheims desidert dyreste festival, Festningen, kan friste en yngre målgruppe med artister som Kamelen og Ballinciaga, og koster utrolige 2499 kroner. Her kan du ikke kjøpe dagspass engang. It’s all or nothing.
Jeg skjønner at festivaler og kulturarrangører må hive seg rundt og tjene penger etter noen magre, usikre år med pandemi – men kom igjen. Gubber på min alder og eldre kan kanskje betale 1990 kroner for å se gamle helter i Mötley Crüe og Def Leppard én dag på Trondheim Rocks, men når festivaler som Festningen priser seg langt vekk fra målgruppa? Da skjønner jeg ingenting.
Det er et legitimt argument at artister koster mer enn før. I den Spotifyianske tid vi lever i, er det en god ting at folk lærer seg å betale for musikk. Men prising av festivalopplevelsen har også en sosial komponent. Med store synlige sponsorer og mye goodwill fra kommune og nærmiljø, hadde det ikke vært urimelig at det stilles krav til festivalarrangører om å tenke sosialt og bredt. Flere festivaler i landet får det ofte til. Mange av de største, akselererer i en helt annen retning.
Det går en slags merkelig premium, «ekstra alt», golden circle-pest gjennom Kultur-Norge. Alle festivalene tilbyr nemlig enda dyrere billetter, eller «en ekstra komfortabel festivalopplevelse», som Norges største musikkfestival Øyafestivalen, kaller det. For den nette sum av «bare» 5379 kroner får du: egen bod for bytte av billett til armbånd, eget skjermet og romslig område med 20 års aldersgrense, egne barer med større utvalg, egne matboder, eget toalettområde og eksklusive aktiviteter. De fleste festivalene i Trondheim tilbyr lignende billetter. Hos Neon kan du for eksempel kjøpe «eksklusiv plass i loungen» for ti personer i to dager til 80 000 norske kroner – da inngår i tillegg en «Premium Lounge-drikkepakke».
Unnskyld meg, men har du kommet til festivalen for å se dine favorittartister på scenen, eller for å betale 80 laken og henge med andre douchebags til tonene av hva-som-nå-enn-spiller, i bakgrunnen? Kjøp en radio da, vel. Syntes jeg hørte noen snakke om inflasjon og rekordhøye priser nylig, men dette har folk altså råd til. Jeg lurer på om de som kjøper premium-opplevelsen vet hvor de også har et eget område og eget toalett? Hjemme.
Samfunnet er segregert nok fra før. Festival er egentlig en ypperlig arena for å dele opplevelser på tvers av generasjoner og sosiale forskjeller. Nå begynner de største festivalene å ligne mer og mer på et inngjerdet samfunn med kliss like kloner. Kultur og musikk har blitt til en kynisk pengemaskin for folk som ikke skjønner kultur. Dermed kan festivaler bli redusert til en eksklusiv forbruksvare for de privilegerte. Og det, mine venner, er det motsatte av kulturens formål og rolle i samfunnet.
Les flere kommentarer av Maria Can
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
– Det blir naturlig å prøve USA
Highasakite kommer til Trondheim