Sonia Ahmadi Leder og grunnlegger for Norsk-afghanske kvinner for endring

Jeg opplevde en sosial ulikhet som jeg ikke har sett maken til i det norske samfunnet.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Jeg sjekket presentasjonen min for aller siste gang før jeg dro ut av huset. Jeg tok med meg et par visittkort som jeg nylig hadde fått og var kjempespent på å dele ut. I tillegg tok jeg med noen plakater til det kommende eventet. Det siste jeg rakk å gjøre var å ta en sjekk på meg selv i speilet. «Fint!», tenkte jeg og da var jeg klar for å dra av gårde.

Jeg kjørte forbi Tiller og ankom Sandmoen asylmottak. Besøk på slike steder gir meg en nostalgisk følelse. Jeg husker tiden jeg bodde på asylmottak. Lett var det ikke, men det var litt gøy å bo med andre. Selv har jeg både vonde og gode minner fra å min tid på asylmottaket. Formålet med besøket mitt på Sandmoen asylmottak var å fortelle om organisasjonen Norsk-Afghanske Kvinner for Endring, som jeg har vært med på å grunnlegge. Jeg skulle informere kvinner som bor der om noen av våre kjerneaktiviteter som kunne vært relevant for dem. I dette tilfelle var det psykisk helse og kurs knyttet til arbeidsmarkedsintegrering. Det er aldri for tidlig å begynne å tenke på utdanning- og jobbmuligheter i et nytt land, tenkte jeg.

Rundt seks deltakere med bakgrunn fra Afghanistan, Iran og Kurdistan kom. Etter en kort stund fant vi ut at vi hadde et felles språk, nemlig persisk. På norsk hadde jeg alt klart, men på persisk måtte jeg tenke litt hardere. Etter å ha bodd i 14 år i Norge, føles det noen ganger mer naturlig å gjøre ting på norsk enn på morsmålet mitt. For kvinnene i rommet var det en lettelse at jeg kunne snakke deres språk.

Jeg startet med å fortelle at jeg selv har opplevd å være ny i Norge. At jeg også har bodd på asylmottak i noen måneder. At jeg sammen med andre har grunnlagt denne organisasjonen som jobber for inkludering av innvandrerkvinner i det norske samfunnet. Jeg var åpen om mine utfordringer som asylsøker i Norge. Mine traumaer fra barndommen og krigen, tenårene og flukten. Hvordan jeg hadde det som alenemor og asylsøker i Norge der alt var annerledes enn det jeg kjente til. «Derfor fokuserer jeg nå på viktigheten av å snakke om psykisk helse og å være åpen om psykiske lidelser», konkluderte jeg. «I tillegg er jobb og det å være økonomisk selvstendig svært viktig, derfor har vi også aktiviteter …».

Jeg ble avbrutt av en av deltakerne som hadde hatt et stort smil da hun kom inn. Nå smilte hun ikke. Hun hadde tårer i øynene. Hun startet med å fortelle om sine psykiske utfordringer. Det hun fortalte meg, var hjerteskjærende. Hun har bodd på asylmottak i mer enn sju år. Hun har to mindreårige barn. De har fått avslag på søknaden sin om beskyttelse fra Utlendingsdirektoratet (UDI). De fleste av deltakerne hadde fått avslag på asylsøknadene sine flere ganger.

Ifølge UDI sendes sakene videre til Utlendingsnemnda (UNE) hvis UDI ikke omgjør vedtaket sitt. Mens UNE behandler saken, får asylsøkere lov til å bli i Norge. I denne perioden får de mindre penger, har ingen fastlege og dermed ikke får noen helsehjelp. De kan heller ikke reise til andre land.

Hver gang en asylsøker får et negativt svar fra UDI, blir lommepengene redusert med noen hundrelapper. Kvinnen fortalte meg at de får cirka 1600 kroner i måneden. Klær får de av venner, Frelsesarmeen og andre som gir bort. Barna kan ikke invitere venner hjem, feirer ikke bursdag og drar aldri til andre sine bursdager heller i frykt om å bli spurt hvorfor de ikke feirer sin egen. Barnet vil ikke at andre skal få vite at det bor trangt uten sitt eget soverom.

Dette ble en hjerteskjærende opplevelse for meg. Hvordan kan de bo sånn i Norge? Disse familiene som har små barn bor under det jeg mener er inhumane omstendigheter. De har ikke arbeidstillatelse og kan ikke jobbe selv om de ønsker. De sliter med psykiske og fysiske helseplager. Hvordan kan et land som forfekter menneskerettigheter og velferd for sine borgere, la disse menneskene bo sånn?

Den 15. November 2022 handlet Debatten på NRK om at levekostnadene øker og flere nordmenn rammes. Vi får stadig nye rapporter fra organisasjoner som deler ut mat om stor økning av folk som bruker deres tjenester. Andelen personer som lever i fattigdom i Norge øker. Prisene stiger mens inntektene til de fleste er det samme. Spesielt de som er avhengige av stønad fra NAV.

Fredrik Solvang ble gråtkvalt under Debatten. Nå gråt jeg også. Jeg i, samme velferdsstat, og hørte nå på historier som var enda mer tragiske. Disse menneskene kan ikke dra tilbake til landene sine, de kan ikke jobbe, kan ikke dra til andre land fordi de har fingeravtrykk i Norge og er først registrert her. Hvor skal de dra da og hva skal de gjøre?

Jeg kom til asylmottaket for å informere dem om våre tilbud og aktiviteter, men disse kvinnene åpnet seg opp til meg i et håp om at kanskje jeg kan hjelpe dem med den forferdelige situasjonen de står i. Jeg opplevde en sosial ulikhet som jeg ikke har sett maken av i det norske samfunnet. På slutten spurte de meg om jeg kommer til å glemme dem, som alle andre som har vært på besøk. Folk som har hørt på historiene deres mens de var der, men har glemt dem etter at de har dratt. Jeg fortalte dem at det er ikke så mye jeg kan gjøre, men at jeg kommer aldri til å glemme dem. Jeg kommer aldri til å glemme de ansiktene, tårene og den rå ærligheten og sårbarheten. Jeg lovet dem at jeg kommer til å gjøre det jeg kan. Derfor skriver jeg dette innlegget i et håp om å informere mine medborgere om denne urettferdigheten som skjer i vårt eget hjem, foran våre egne øyner. Denne gruppen er lavere enn de laveste på den sosiale rangstigen. Deres stemmer hører vi ikke så ofte, men de finnes. De er der! Bare 15 minutters kjøring fra Trondheim sentrum finner vi dem. Vi alle har et ansvar for å hjelpe våre forglemte medborgere. Nå som vi vet om situasjonen, kan vi legge press på våre politikere. Disse familiene må få den hjelpen de trenger og den behandlingen de fortjener som våre medmennesker.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe