Disse ordene kom fra mannen min og kollega Nils, i et forsøk på å forklare hvorfor vi nå, etter lang tid med kvaler og tanker, har bestemt oss for å si opp våre fastlegehjemler i Trondheim kommune. Fra 1. mai vil vår kjære arbeidsplass, Munkholmen Legesenter, være historie.
Det er med et veldig tungt hjerte vi skal ta farvel med alle pasientene våre, som er dem vi tenker like mye på som oss selv, når vi nå har valgt å slutte ved Munkholmen Legesenter. Men det er ikke et valg som har tatt kort tid, eller som vi tar lett på. Men en blanding av små og av store ting og årsaker har etter hvert fått oss til å innse at det ikke er bærekraftig for oss, og ikke bra for oss, å fortsette i den jobben som vi egentlig er så glad i.
Legger ned legesenter i Trondheim – 3200 mister fastlegen
Fastlegekrisen vil fra mai treffe over tre tusen pasienter i Trondheim rett i fleisen. De vil trolig stå uten noen fastlege, og uten et planlagt tilbud for hvor de skal henvende seg når de trenger legehjelp. De vil ikke ha en lege som har den faste oversikten over medisinene sine, sykdommen sin, noen å bestille time hos når de trenger en prat eller oppfølging for enten det er depresjonen sin, magesmertene eller om barnet deres blir sykt. Kreftpasienter vil miste den legen som følger dem opp, hjertesyke og andre kronikere vil i verste fall måtte sitte i kø på legevakten for å få resept på sine vanlige medisiner. Dette er et scenario som dessverre ikke er overdrevet eller en fantasi, men som blir et faktum for pasientene våre. Og vi har vondt i magen med tanke på at det trolig blir slik. Men Trondheim kommune har visst om våre planer om å si opp siden i slutten av oktober; vi sendte inn oppsigelsene våre for tre måneder siden. Og til tross for flere møter, har vi ikke opplevd å ha hørt at de har kommet opp med én eneste plan eller idé for hva de har tenkt å gjøre med alle pasientene som vil stå uten en fastlege når vi går ut derfra i slutten av april. Vi tror rett og slett det er vanskelig for dem å innse hvilken situasjon de står i, og de blir handlingslammet. Men de sitter like fullt med ansvaret for sine innbyggere, alle har rett til å ha en fastlege, dette er kommunens plikt.
Slike store avgjørelser kommer ikke ut av løse luften, og de har også gjerne en sammensatt årsak. Så også for oss. Det er vel en offentlig hemmelighet at sykdom de siste årene har hatt en stor innvirkning i våre egne liv også. Og det blir dessverre tydelig at det ikke er særlig rom for over tid, å ha tid og krefter til å ta seg av egne barn eller seg selv, samtidig som man står i en travel fastlegejobb. Det blir fryktelig sårbart, og det blir nesten umulig når situasjonen har blitt slik at man ikke klarer å få tak i en vikar i sin egen jobb, når man selv trenger en time-out og sykmelding. Og når «arbeidsgiver» kommunen, sikkert like opprådd som oss selv, foreslår at man må gå på Facebook for å prøve å finne seg en vikar, samtidig som man vet at pasientene kommer på time i morgen og i neste uke også de; så blir situasjonen ganske tung og uholdbar. For min del ble «løsningen» å få delvis vikar, og å løpe på jobb de andre dagene, sliten, stresset og bare halvveis til stede. Fordi man egentlig sikkert ikke skulle vært der. Medfølgende at man kjente på at man ikke gjorde så god jobb som man var vant til, og ønsket. Og jeg fikk sinte telefoner fra pasienter som klaget på lang ventetid og dårlig service, eller la ut sure anmeldelser på nett, etter at de hadde ringt privat, og truet med det om jeg ikke gjorde slik eller sånn. Det var tungt, og kjentes ganske håpløst, og også litt urettferdig, en stund, jeg må innrømme det. For jeg var jo opplært i å gjøre mitt beste, uansett, og jeg prøvde, virkelig.
Fastlegekrisen: - Vi stoler ikke lenger på Kjerkol
Det er vondt for oss å se hvordan en så fantastisk jobb, og en så flott ordning innen vårt gode helsevesen, er i ferd med å smuldre bort foran øynene våre. Jeg tror ikke folk ser hvor bra fastlegeordningen egentlig er, før de selv blir personlig påvirket ved at de mister fastlegen sin. Det er en unik jobb, og vanskelig å skjønne hvor tett vi kommer enkelte mennesker og deres helse og hele livsvev. Men oppgavene, som har dryppet ned over hodene våre fra alle steder, har blitt altfor mange, uten at noen tar ansvar for å stoppe «det kan fastlegen gjøre». Vi kan ikke, og klarer ikke det. Det må settes inn mye mer ressurser på å sikre at erfarne fastleger bli værende i jobben sin. Det burde også være en skikkelig vekker for en stor by som Trondheim, at ingen ønsker å jobbe som fastlege i en veletablert praksis midt i byen. Men vi har prøvd å vekke dem, uten at det ser ut til at de våkner før det er for sent.
Det er rare og krevende tider, og vil bli det i tiden fremover. Men nå har vi bestemt oss for å ta vare på oss selv, og vi skal nok klare oss, og jeg har håp om nye og spennende arbeidsoppgaver, der kunnskap, evner og energi også kan brukes godt.
Så er vårt inderlige ønske at de som har ansvaret, også tar vare på våre fine pasienter, for det trenger de og fortjener de, alle og enhver.
Denne teksten ble først publisert på Facebook.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!