Det blir garantert stor avstand mellom partene og mye støy. Men hva er det som står på spill for bøndene nå?
Torsdag legger bondeorganisasjonene fram sitt krav på vegne av norske bønder. Om ei drøy uke vil staten levere sitt tilbud. Venner av norsk landbruk mangler ikke bekymringer, men det er særlig to ting som opptar mange: Inntektsgap og overproduksjon.
Norske bønder produserer rett og slett mer mat enn norske forbrukere klarer å spise. Det gjelder særlig sau, gris, egg, kylling og melk. Verst har det vært i sauenæringa, der mange tonn lammekjøtt ligger på fryselager. Av en eller annen grunn spiser nordmenn bare lam i påska og i den ganske korte fårikålsesongen. I fjor vakte det oppstandelse at kvalitetsproduktet norsk lam ble dumpet i Afghanistan, til sterkt subsidierte priser. Landbruksminister Jon Georg Dale raste over dobbeltmoralen hos de ellers så tollvern-glade bøndene.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Rai rai i rådhuset og senterparty i Åre
Der overproduksjon er et ganske nytt tema, er debatten om bøndenes inntekter en gjenganger. Tall viser at forskjellen mellom bønder og andre yrkesgrupper øker, selv om intensjonen lenge har vært å tette gapet. Også mellom bøndene har forskjellene blitt større i favør de største. Hvordan har vi havnet der?
Det er selvsagt et resultat av en villet politikk. Også her kan vi gi litt av skylda til Norges yndlings-syndebukk, Sylvi Listhaug. Hun rakk å endre ganske mye i sin korte tid som landbruksminister. Hun fjernet prioriteringa av små og mellomstore bruk i statsstøtten. Mer penger ble overført til de store gårdsbrukene på bekostning av de små. Hun fjernet taket for hvor mye som kunne produseres og endret fordelingsnøkkelen, slik at det lønner seg å produsere mye. Eksempelvis kunne hver bonde produsere dobbelt så mye kylling, og det ble mer lønnsomt å levere mye lam.
Landbrukspolitikk er komplisert og sammensatt. Strengt tatt kan all maten Norge trenger produseres på færre og større gårder i de beste jordbruksområdene, som ofte ligger sentralt i landet. Det var derfor folk i sin tid bosatte seg der. Vi kan legge ned alt landbruk der det er tyngre og dyrere å drive. Langs fjordene og i de bratte fjellsidene på Vestlandet, i fjellområder, nord i landet og i huttiheiten generelt. Det er likevel ikke så lurt. Det som er synlig for øyet, er at aktivt landbruk bidrar til bosetting og kulturlandskapet vi er så glad i. Men det er først og fremst viktig å bruke ressursene til å produsere mat i hele landet. Når sauer og kyr beiter, bruker de en ressurs som mennesker ellers ikke kan nyttiggjøre seg. Slik er det ikke i mer industrialisert kylling- og svineproduksjon, som i realiteten forer med «menneskemat». Forenklet sagt så er det i denne retninga landbrukspolitikken beveger seg.
Utgangspunktet for årets jordbruksoppgjør er krevende. På grunn av overproduksjonen kan ikke bøndene forvente særlig høyere priser i markedet. Samtidig har regjeringa varslet innstramming i pengebruken. Det vil overraske stort om de vil legge mye friske budsjettmidler på bordet. Sannsynligheten er stor for at bondeorganisasjonene må feste sin lit til opposisjonen på Stortinget. Igjen.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Partiet for byfolk flest
Venstre, men særlig KrF, har i fire år sukret regjeringas landbrukspolitikk. Det finnes kritiske røster i Venstre, men det er neppe de som har mest spillerom nå. KrF har blitt et slags Senterpartiet light, og har vært Bondelagets livbøye i sak etter sak. KrFs problem nå er at de har brent av mye krutt på andre saker. De fikk en stor seier i budsjettet med den kostbare lærernormen og har presset regjeringa både om stortingspresidenten og Listhaug. Spørsmålet er hvor mye kraft (og penger) KrF er villig til å bruke. Den sympatiske Jon Georg Dale snakker landbrukets språk på en helt annen måte enn sin omstridte forgjenger og er nok også en mye smartere forhandler.
LES FLERE KOMMENTARER FRA TONE SOFIE AGLEN HER
Drahjelp vil KrF og bondeorganisasjonene garantert få, fra Sp, men også fra Arbeiderpartiet. Denne uka lanserte Ap-leder Jonas Gahr Støre en opptrappingsplan for landbruket. Mer jord i drift, større avlinger, høyere selvforsyning og mindre sentralisering, er partiets nye vei. De vurderer å reversere fjerning av tilskuddstak og gi mer støtte til områder der jordbruksarealer er i tilbakegang. Det kan høres ut som Ap har lest «Klimasmart jordbruk», den nye boka til professor og jordbruks-nestor Reidar Almås. Han tar til orde for å legge om hele jordbruket i en mer klimavennlig retning.
Årets forhandlinger blir garantert krevende og norske bønder blir neppe fornøyd i år heller. Det er en mager trøst at det er muligheter for å dreie landbrukspolitikken i en retning som i større grad tar hensyn til klima, kulturlandskap, beiting og økt bruk av norske ressurser.