Starten på livet kunne knapt vært tøffere, men hun ble familiens solstråle. Tante Marit ble 88 år.

Når du sitter i kirken med båre, blomster og sakral stemning, begynner tankene å vandre om hvilket liv det ble. Det samme skjer hver gang presten skisserer et livsløp. Selv om én generasjons avstand er mikroskopisk i forhold til menneskets tid på jorden, er forskjellene enorme fra en generasjon til den neste.

Verden galopperer av gårde i akselererende tempo. Vi ser det best når vi tvinges til ettertanke. Utviklingens fart og kraft har aldri slått meg sterkere enn i Marits begravelse.

LES OGSÅ: De er farligere enn atombomben

Marit kom til verden bare én måned før det store børskrakket på Wall Street i 1929. Krisen i USA la grunnlaget for begrepet «de harde 30-åra» også for oss på denne siden av Atlanteren. Oppveksten kan ikke ha vært lett. Før hun ble konfirmert hadde Marit vært gjennom både nedgangstiden på 30-tallet og andre verdenskrig.

Her er et lite utdrag av «familiekrøniken» som antyder vilkårene i tante Marits barndom: «Vi låg fleire i same seng, det kunne være fire stykker, to og to andføttes. Om vinteren var det om å gjere å legge fleire i lag for å halde varmen. Ho mor sa at annafolk brukte å kle av ungane når dei skulle legge seg. Ho måtte prøve å finne noe å kle på oss, for det var så kaldt oppå lofta om vinteren.»

Les også: Sikkerhetsventil mot maktmisbruk

Jeg har aldri vært nærmere krig enn kunstige trefninger med løsammunisjon i militæret og mine børsfall er bare krusninger mot 30-tallets krise. Jeg hadde alltid en varm seng og la meg aldri sulten. Min oppvekst, mitt liv skiller seg så dramatisk fra tantes, selv om avstanden i tid er bare 26 år, nokså nær det vi regner som en generasjon. Likevel må jeg erkjenne at tante Marit virket mer fornøyd med sitt liv enn de aller fleste jeg kjenner.

Jeg hørte aldri at de trengte økonomisk hjelp. Farfar hadde jobb som oppsynsmann på jernbanen og forsørget familien sin, selv om de levde langt under dagens fattigdomsgrense. På 30-tallet var kravet for å få støtte fra Fattighjelpa umenneskelig strengt. Støtten var mager og kravene strenge. Det måtte ikke skje at arbeidsløse kunne leve på like fot med de som forsørget seg selv. Fattighjelpa skulle bare forhindre at folk forkom.

Nesten like ille som fattigdommen var arbeidsløsheten og den motløsheten den skapte. 18 år gammel skrev den senere statsministeren Trygve Bratteli dette: «Jeg blir vel en løsarbeider «dømt fra fornøielser, dømt rotløs, dømt til økonomisk ufrihet hele mitt liv».

LES OGSÅ: Et symbol på motstandskraft

Tilbake til starten. Bestemor Ingeborgs mange fødsler var lette, med ett unntak: Marits. Slik er den nedskrevet etter samtale med Marits søster Gudrun.

«Etterpå fekk vi høyre at ungen hadde komme dobbelt, som dei sa, setefødsel. Jordmora såg seg ikkje råd for å greie ut med dette åleine, så han far måtte i veg og ringe etter dokteren. Medan han far var borte, måtte ho Ingrid, som var 14 år da, assistere jordmora. «Du kan da ittj ha veitungen med på det her!» sa ho mor. «Men e har da ittjnå anna hjølp, Ynnbør!» svara jordmora.

Da dokteren kom, viste det seg at han hadde verkfinger, og kunne ikkje ta i ho mor, men han stod og kommanderte jordmora, og fortalde kva ho skulle gjere. Omsider kom ungen, blå og livlaus. Ho Ingrid hadde fått beskjed om å lage i stand ein balje med kaldt og ein med varmt vatn. Og så duppa dei ungen i kaldt og varmt vatn om ein annan, og klaska ho i baken, og til slutt så skreik ho! Da hadde ho mor bede om at dei måtte legge ho bort,«- for dåkk må da sjå at ho er død!»

Hun kom blå til verden og det er som blå jeg har mine første minner om tante Marit. Hun ble frelsesarmesoldat med tjeneste blant annet på Færøyene, og jeg minnes den fine blå uniformen med soldatlue. I mange år handlet livet hennes om suppe, såpe og frelse.

Les også: Ingen mobber broren min

Hun ble soldat, etter hvert kaptein, til hun møtte sin Trygve, og jeg har bare gode minner om de to som kom tøffende i boble fra Oslo for å besøke slekta. Hun fikk jobb som kasserer i DNC. Da banken fusjonerte, ble DNB og slanket bemanningen, gikk tante frivillig for at en ung jente som trengte jobben mer, skulle få bli. Marit var alltid den gode samaritan.

Marit husket den kalde krigen og at Berlinmuren ble reist. Jeg husker Glasnost og murens fall. Marit husket at det var rasjonering på biler. Jo, bare de aller heldigste fikk lov til å kjøpe bil frem til 1960. Og det var lang kø for å få hustelefon. Så sent som i 1979 sto 94000 på venteliste.

Her sitter jeg og skriver på en laptop, mens nyhetsvarslene tikker inn på nettbrettet og snapper fra Afrika plinger inn på smarttelefonen. Tante Marit fikk aldri prøve multitasking. Hun skal være like glad.

Uansett hvor raskt verden går fremover, trenger vi gode medmennesker. Slike som tante Marit. Det var en ære å bære deg til ditt siste hvilested.