Hvorfor tilbys ikke flere ms-pasienter stamcellebehandling? Fordi det godtas at profittdrevne legemiddelfirmaer kjøper politisk og medisinsk innflytelse.

Legemiddelfirmaene bestemmer i praksis hvilke legemidler som kan godkjennes av legemiddelverkene – Food and Drug Administration (FDA) i USA og European Medicines Agency (EMA) i Europa. EMA er avhengig av finansiering fra legemiddelfirmaene, og ved EMA-godkjenning er legemidler godkjent i hele EU.

Les også: Mange jenter har Paracet eller Ibux i sekken eller håndvesken som en helt naturlig del av inventaret

Monopol på utvikling av nye medisiner:

Legemiddelfirmaer patenterer kommersielt interessante virkestoffer som ofte er forsket frem av offentlige institusjoner. De lager så protokoller for randomiserte kontrollerte studier på virkestoffene. Et virkestoff må ha vist effekt i en randomisert kontrollert studie for å få legemiddelgodkjenning av EMA og FDA. Det holder at effekten er bitte litt bedre enn placebo og bivirkningene ikke altfor store. Leger ved offentlige sykehus utfører randomiserte kontrollerte studier på sine pasienter etter legemiddelfirmaenes protokoller og mot betaling fra dem. Randomiserte kontrollerte studier er dyre, og det offentlige finansierer praktisk talt ikke randomiserte kontrollerte studier på legemidler. Profittstyrte multinasjonale legemiddelfirmaer har i praksis monopol på utviklingen av nye legemidler, og står fritt til å utvikle de legemidlene som gir høyest avkastning.

Les også: Forskere advarer mot bivirkninger av ibuprofen

Dysfunksjonelt godkjenningssystem for legemidler:

I Norge er det bred enighet om at det offentlige skal drifte mesteparten av pleie- og omsorgssektoren, for best mulig og på ansvarlig vis passe på syke og svake. God regulering og drift er her spesielt viktig. Det er paradoksalt at legemiddelindustrien ikke reguleres tilsvarende – det samme står på spill. Multinasjonale legemiddelfirmaer har i mange tiår kjøpt innflytelse hos politikere, beslutningstakere og leger, og har rigget godkjenningssystemet for legemidler til sin fordel.

MS-pasientenes behandlingstilbud illustrerer hvor dysfunksjonelt godkjenningssystemet er. MS er en alvorlig sykdom. Sykdomsforløpet er uforutsigbart, kun 10–15 prosent får milde forløp, ms-pasientene mister titalls gode leveår og levetiden reduseres gjennomsnittlig med 8–10 år. Den første bremsemedisinen, interferon, som fortsatt er i utstrakt bruk, ble godkjent i 1993. Det er fortsatt ikke dokumentert at interferon har nevneverdig effekt på ms, men interferons sterkt livskvalitetssenkende bivirkninger er imidlertid godt dokumentert. Flere bremsemedisiner er godkjent siden, de fleste gamle virkestoffer mot andre sykdommer, f.eks. Lemtrada, Tecfidera, Aubagio, Ocrevus og Mavenclad. Siden bremsemedisinene ikke stanser sykdommen, må de brukes i årevis. Legemiddelfirmaene har fått skyhøye priser for dem gjennom utnytting av FDAs og EMAs regelverk, til tross for ingen eller lave utviklingskostnader, liten behandlingseffekt, samt alvorlige og livskvalitetssenkende bivirkninger.

Opptatt av debatt? Les også: Ikke uakseptabelt å bli tatt på rumpa av en mann med demens

Cellegiftbehandling med stamcellestøtte (stamcellebehandling):

Hva om det finnes en langt mer effekt behandling som stanser ms-sykdommen, er langt rimeligere, legemiddelfirmaene tjener lite på og desimerer avkastningen deres på bremsemedisiner? Dette er tilfellet for stamcellebehandling, hvor cellegiftdosene er lavere enn de som vanligvis gis mot kreftsykdommer. Både bremsemedisinene og cellegiftene angriper de hvite blodcellene som dirigerer immunforsvaret til å ødelegge hjernens og ryggmargens nerveceller. Men cellegiftene er mer potente. En behandling kan «resette» immunforsvaret tilbake til frisk tilstand. Behandlingen bør tas tidlig for å begrense graden av hjerneskade. Med stamcellebehandling slipper ms-pasientene bremsemedisinenes farlige og livskvalitetssenkende bivirkninger, symptomer fra vedvarende sykdomsaktivitet, permanent immunsvikt og flere irreversible skader i hjerne og ryggmarg.

Stamcellebehandling – «kommersielt uinteressant»:

Stamcellebehandling har i fase 2- studier siden 2001 gjennomgående gitt klart bedre resultater enn bremsemedisiner i fase 2 og fase 3 studier. Likevel tilbyr det offentlige helsevesenet stamcellebehandling kun til de få ms-pasientene med aller hissigst sykdomsaktivitet, selv om behandlingen sannsynligvis har like god effekt på dem med vanlig sykdomsaktivitet – sykdomsmekanismen er jo den samme. I Norge får 350–400 personer ms hvert år. Siden 2011 har kun 35 ms-pasienter fått stamcellebehandling i Norge. Ingen legemiddelfirmaer vil utføre randomiserte kontrollerte studier på stamcellebehandling mot ms fordi cellegiftene er gamle og patentene løpt ut. De sier rett ut at behandlingen er «kommersielt uinteressant». Bremsemedisinbehandling som kan pågå i 40–50 år, koster 85–230 000 kroner årlig i Norge. I USA er prisen flere ganger høyere. Til sammenligning koster stamcellebehandling som er en engangsbehandling, 480 000 kroner. Mesteparten av beløpet skyldes isolatopphold i sykehus.

Hvitsnippkriminalitet:

Hvorfor tilbys ikke flere ms-pasienter stamcellebehandling? Fordi politikere, beslutningstagere og leger godtar at profittdrevne multinasjonale legemiddelfirmaer kjøper politisk og medisinsk innflytelse, og fordi de skaper arbeidsplasser, skatteinntekter og privat fortjeneste i USA og innflytelsesrike EU-land. Statens pensjonsfond (oljefondet) har derfor store aksjeposter i multinasjonale legemiddelfirmaer. ms-pasientene og vanlige skattebetalere sitter igjen med svarteper.