Antall dommer for brudd på seksualloven øker. Monsterbetegnelser gir økt risiko for seksuelle overgrep.
Når statsråder bruker hard retorikk og kommentarfeltene i nettavisene domineres av «Internett Warriors», er det på sin plass at også fagfolk bidrar i ordskiftet om seksuallovbrudd. Dette for å minne om viktigheten av profesjonalitet i samfunnsoppdraget vårt og formålet med straff.
Straff skal gjennomføres på en måte som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold. Monsterbetegnelser og kutt i rammen til kriminalomsorgen gir dårlig kår for å jobbe forebyggende. Eksisterende behandlingstilbud til disse domfelte er ikke tilstrekkelig dimensjonert til å gi tilbud til alle som ønsker og er motivert til behandling. Minus og minus blir ikke pluss.
Når fagfolk prøver å komme med forklaringsmodeller om seksuallovbrudd, er ikke dette det samme som å unnskylde det. Man kan fordømme en grotesk handling uten å umenneskeliggjøre personen som har utført denne handlingen. Monsterbetegnelser er farlige fordi det bryter med våre rettsprinsipper og hindrer arbeidet med trygg tilbakeføring til samfunnet.
Les også: Mener fortsatt det er rett å kalle folk for monster
Hevntanken er sterk når det kommer til alvorlige forbrytelser. I Norge begrunner vi imidlertid straffen i allmennpreventive og individualpreventive hensyn. Tanken bak de allmennpreventive hensyn er å skremme befolkningen fra å begå straffbare handlinger. Det er en utbredt holdning at seksualforbrytere bør låses inne på livstid, eller at de fortjener å bli torturert til døde.
Individualpreventive hensyn vektlegger å påvirke den enkelte lovbryter. Straffen skal avskrekke lovbryter fra å begå ny kriminalitet. Tortur og dødsstraff sluttet vi heldigvis med for lenge siden, det hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn. Vi stenger heller ikke forbrytere inne i mørke fangehull og kaster nøkkelen. Innsatte er ikke fradømt sine borgerrettigheter, det er frihetsberøvelsen som er straffen.
Selv de som har begått seksuelle overgrep skal som hovedregel tilbake til samfunnet en dag. De skal bli noens nabo. Det er derfor nødvendig at det fokuseres på hvordan vi best kan benytte tiden i fengsel til å redusere faren for nye seksuallovbrudd.
Levekårsundersøkelser blant innsatte i norske fengsler dokumenterer at deres levekår er gjennomgående dårligere på alle områder enn hos befolkningen for øvrig. De aller fleste har en eller annen form for psykisk lidelse. Mange har hatt svært vanskelige oppvekstvilkår med omsorgssvikt, mangelfull utdanning og har levd med eget eller andres rusmisbruk. Det er opphopning av ubearbeidede traumer, og flere er selv utsatt for overgrep. I tillegg vet vi at det i norske fengsler sitter et ukjent antall personer med lettere psykisk utviklingshemming.
Mer enn halvparten av overgrep mot barn under 14 år ble begått av personer mellom 15 og 24 år (Kripos, 2014). Det er også slik at en tredel av overgrep mot barn blir begått av andre barn, noe som utfordrer både straffesystem og hjelpesystemer.
Opptatt av debatt? Les også: Jeg blir nesten skremt av NTNU-ansattes meninger
Kriminalomsorgen registrerer en økning i mottatte dommer på seksuallovbrudd. I august 2017 utgjorde seksuallovbruddsdømte 45 prosent av domsinnsatte ved Trondheim fengsel.
Trondheim fengsel er et av få fengsel i Norge hvor seksuallovbruddsømte tilbys deltakelse i behandlingsprogrammet Sexual Offender Treatment Program (SOTP), for å redusere egen risiko for gjentakelse av overgrep. Det er kø for deltakelse i programmet.
Til tross for regjeringens effektiviserings- og avbyråkratiseringsreform, har ikke fengselet kuttet i dette tilbudet, men de årlige nedskjæringene i kriminalomsorgen har ikke gjort det mulig å øke tilbudet i takt med behovet. Dette innebærer at de fleste gjennomfører soningen uten å snakke om- og forholde seg til overgrepene de har utført og om bakenforliggende problematikk.
Mer debatt: Vi har betalt bompenger i seks år, men får ingen vei
Monsterbetegnelser gjør det vanskeligere å be om hjelp til å få stoppet egen overgrepsadferd før overgrep begås. Internasjonal forskning på gruppenivå viser ingen klar effekt av behandlingen som i dag tilbys, men det finnes holdepunkter for å si at det er reduksjon i tilbakefall til de som har gått i behandlingsprogram under soning. Vi trenger ytterligere forskning og økt kunnskap om hvilke risikofaktorer som predikerer overgrep og hvilken behandling som er mest virksom. Slik kan man spisse behandlingsprogram og forebygge gjentakelser av nye overgrep. Seksuallovbrudd kan inngå i et generelt kriminalitetsbelastet liv. Flere tiltak enn de spesifikt seksuallovbruddsrelaterte kan derfor være aktuelle. Eksempelvis sinnemestring, rusbehandling og ikke minst generelt godt tilbakeføringsarbeid. Det er derfor nødvendig å vise at kuttene i kriminalomsorgens rammer går ut over dette arbeidet.
Behandlingstilbud for seksuallovbrytere må styrkes. Helseforetakenes ansvar for å tilby behandling må tydeliggjøres, og det må tilføres ressurser og kompetanse for å drive behandling både i og utenfor fengsel.
Samtidig må kommunene styrke sin kunnskap og sitt hjelpetilbud. Like så viktig som spesialisert behandlingstilbud, er individuelle kriseplaner og læring av mestringsstrategier for å håndtere risikosituasjoner og motgang.
Vi ønsker alle det samme, å forhindre at overgrep skjer. Hva vil statsråd Sylvi Listhaug bidra med her, i tillegg til monsterbetegnelser?
Hør våre kommentatorer og gjest Mads Bones snakke om Trondheim som kulturby, humorens kår, klimapolitikk, Giske-saken og søndagsåpne butikker
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter