Jeg har for vane å bryte mine nyttårsforsett. Derfor har jeg for eksempel etter hvert bare sluttet å slutte å røyke ved årsskiftet. Årets forsett er lettere, men også mye viktigere. Jeg skal si, hver dag, til meg selv og andre: Vi lever i unormale tider.

Strengt tatt er vel alle æraer unormale, de er unike og noe for seg selv. Men for oss alle som har vokst opp i relativt stabile, demokratiske rettsstater, er det grunn til ekstra bekymring nå.

LES OGSÅ: Smålig boikott av fredsprisen

For virkeligheten vi lever i, med velfungerende, demokratiske rettsstater, god velferd for alle innbyggere og høy velstand, er et lite historisk unntak for menneskeheten. Det har tatt utallige prøvelser, urettferdigheter, konflikter og kriger å oppnå disse samfunnene. Noen gjør den feilen å tro at vår måte å leve på dermed er en naturtilstand, en helt logisk endestasjon for historien, en belønning for våre forgjengeres strev. I hele min ungdom, i tiåret etter murens fall, ble mine jevnaldrende og jeg pepret fulle med ideen om at diktatur og undertrykking var en utdatert, gammeldags idé, noe som måtte vike for demokrati og menneskerettigheter.

LES LEDEREN: Prinsippene koker bort i Nobel-kålen

Slik er det ikke. Demokratier er skjøre saker. Det vi har tatt som en selvfølge, og sett på som normalt, kan plutselig bli unormalt.

En trenger bare se til Ungarn, der et parlamentarisk demokrati bit for bit forvandles til det statsminister Viktor Orbán stolt kaller et «illiberalt demokrati», mens det antisemittiske partiet Jobbik vokser til stadig større oppslutning. Eller til Polen, der lov og orden-partiet gjennomfører sine angrep på nettopp lov og orden, ved å svekke de uavhengige domstolene og innføre politisk styring av medier og rettsvesenet.

En kan – med rette – innvende at land som Ungarn og Polen vil trenge tid for å legge den autoritære fortiden bak seg etter tiår med påtvunget kommunistisk diktatur. Men det er liten trøst for menneskene som fratas helt grunnleggende rettigheter her og nå, av autoritære og nasjonalistiske regjeringer og deres karismatiske ledere.

Dessuten rammer de unormale tidene vi lever i også land med langt sterkere demokratiske tradisjoner – og mye mer makt. Dersom noen for et par år siden hadde hevdet at USAs president ville innlede år 2018 med å kunngjøre en pris for årets mest løgnaktige medier, for deretter å true med atomkrig ved å skryte av at hans egen atomknapp – les: penis – er større enn Kim Jong-uns, ville vi alle bare ledd. Nå er det ramme alvor, og det er vanskelig å vite hvordan vi skal reagere.

Noen velger å le av det absurde i det hele. Andre blir redde, eller sinte. Alle reaksjonene er fullt forståelige, og nødvendige. Men det aller viktigste er kanskje å ikke venne oss til dette.

Vi mennesker blir fort vant. Store, viktige saker forsvinner fort fra overskriftene. Dette er de autoritære kreftenes største fordel. Kanskje er vi så vante med å assosiere begrepet «autoritært» med uniformer, skarpe kanter og støvler, at vi ikke kjenner igjen de virkelige faresignalene når de sniker seg innpå oss.

Når tilliten til frie medier undergraves og angripes selv av verdens mektigste politikere, må vi si til oss selv: Dette er ikke normalt. Når USAs president gjør atomvåpen til en primitiv alfahann-konkurranse på sosiale medier, må vi minne oss selv på at dette er ramme alvor.

Det er slitsomt å måtte bli opprørt og bekymret hele tiden. Det er fristende å bare stenge det ute. Men om statsledere og maktpersoner opptrer truende og irrasjonelt så ofte at vi ikke orker å bli opprørt mer, er nettopp det et klart tegn på at noe er veldig galt.

Og så lenge det pågår, må vi si: Dette er ikke normalt. Vi lever i unormale tider.