Påskeevangeliet svinger mellom to ytterpunkter: Det totale mørke og ensomheten i langfredagens lidelseshistorie, og den ufattelige gleden i lyset som gjennomstråler hele tilværelsen i påskemorgenens soloppgang.

God påske!  Hvor er du i år? Er du hjemme, på hytta, eller på besøk? Her er mange mulige svar, både hyggelige og krevende. Den lange påskeferien gir et kjærkomment avbrekk fra hverdagen for mange: Ei tid for å hente seg inn, være sammen med sine, friluftsliv.

For andre er det hardt arbeid, sikre omsetninga og gi service til mange gjester, eller turnusarbeid for at andre skal få fri. For noen er det ei altfor stille tid, hvor ensomheten blir til å ta og føle på, eller dårlig helse hindrer deg kanskje fra å delta på det du aller helst ville være med på. Jeg håper du har ei lomme av annerledes tid, som blir fylt med noe du kan glede deg over, og som kan gjøre deg godt.

Påsken er høytida vi ikke kan klare oss uten, med et budskap som rommer fortellinger større enn oss, og et innhold som vi kan nærme oss med tvilende tro og troende tvil.  Bibelens dramatiske påskefortelling ligger på en annen frekvens enn det som kan forstås og forklares, men hele fortellinga om Jesus sin vei gjennom påsken kan oppleves - den er nødvendig lesing for oss. Eller du kan lytte deg inn i den via bevegende og vakker musikk med påsken som tema.

Du må vite hvorfor tretti sølvpenger, 13 til bords eller det tredje hanegal har en slik betydning som det har. Både for den som tror, som tviler eller ikke tror, om du er kristen eller tilhører en annen religion, er det fortellinger vi har nytte av å kjenne, og som inneholder menneskelige dramaer og dilemmaer det er verd å reflektere over for enhver av oss. Ta tid til å filosofere over alle de menneskelige drama som pågår. Hvorfor ble lederne så utfordret av Jesus? Hva innebærer forsoning? Hva er det Jesus gjør som vi har glemt? Hva er det som bærer verden?

I ruinene av World Trade Center i New York etter terrorangrepet i  2001 pågikk det et langvarig, farlig og vanskelig arbeid med å rydde opp på det som etter hvert fikk navnet Ground Zero, Nullpunktet. Langt nede i de forvridde og ødelagte konstruksjonene fikk en arbeider med våkent blikk øye på to stålbjelker som hang sammen – der de var forma de et kors.  I noen øyne var det bare tilfeldigheter, andre så et tegn på trøst, håp og framtid i funnet: Som en hilsen fra Gud om at de ikke var alene i verden.

Bjelkene ble varsomt satt til side og tatt vare på, og ble på kort tid et sted hvor folk stoppet og bad, de festa lapper med bønner til korset, tente lys. Det ble et symbol på all den lidelsen som skjedde der, - men også et symbol på samhold og håp, og troen på at Gud, midt i sorgen og lidelsen, er hos oss. Korset ble stående der, på nullpunktet.  I dag kan du oppleve det i museet på Ground Zero om du besøker New York.  Korset finnes på nullpunktet.

Det er et ubehag ved påsken, vi kommer ikke forbi sviket, ondskapen. Den forferdelige fortellinga om den uskyldige som tar på seg skylden, om Gud som med åpne øyne går inn i verdens mørkeste dag, da alt står på spill. Vennene som svikter, torturen, fornedrelsen, de fysiske smertene – men også den smerten som gjør at Jesus til slutt roper «Min Gud – hvorfor har du forlatt meg?». Dette ropet er det mange som har gjort til sitt – når Jesus selv ropte det, da kan det også være vårt rop når vi møter våre livs nullpunkt.

Men vi kommer heller ikke forbi kjærligheten og håpet: På livets nullpunkt står korset.  Det står plantet på alle livets nullpunkt, det er håpets tre. Med sitt budskap om forsoning og uendelig kjærlighet. Der, midt i verdens elendighet, i utslettelsen, i det meningsløse og altoppslukende; i alle situasjoner hvor det onde skjer, står det også et kors.

Påskeevangeliet svinger mellom to ytterpunkter: Det totale mørke og ensomheten i langfredagens lidelseshistorie, og den ufattelige gleden i lyset som gjennomstråler hele tilværelsen i påskemorgenens soloppgang i oppstandelsen, og i det ufattelige at livet ikke for alltid lar seg binde av døden.  «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner», sa Mesteren til de som hørte på ham. Korset, håpets tre, er her fremdeles gjennom alle som gjør godt, som våger noe for andres skyld.

Slik Jesus var fysisk til stede her i verden for to tusen år siden, er han også til stede mellom oss nå: Ikke synlig, men slik at vi kan merke det. Slik at når vi ser hverandre i øynene, vet vi at disse øynene bor i andre mennesker Gud elsker over alt.

Den oppståtte Jesus er til stede på mange måter i våre liv. Vi kan oppleve mange fine stunder i kirkene våre. Høytid, alvor, glede over livet og kjærligheten, håp i sorgens tid. Store opplevelser ved milepæler i livet, og tid til ro og bønn. Men Jesus vil mer enn det, han er der, i alle livets nullpunkter. I den fattiges bønn og den sultnes rop, i den hjemløses lengsel og i krigens gru. Han er sammen med de som trenger oss. Hva vil vi gjøre med det?

Den oppståtte er her mellom oss. I det som er vår hverdag. I det som er andre mennesker i verden sitt liv. Hos de som, i likhet med oss, trenger varme, kjærlighet og fred. Poeten Oskar Stein Bjørlykke utfordrer oss i «Den oppstadne»: Hva betyr det for oss?

«I alt to gonger har vi

sett han. Den oppstadne.

Ein gong kom han ridande

på Asenfolen. Utanfor tid

og stad såg vi han over

mosaikkane, opp skipet,

over døypefontane og nattverdborda kom Han,

den andre gongen rei han også

på eit asen, midt i tida,

gråtande, opp frå rønner,

opp fra krater og fangehol,

spurde etter vatn, brød,

omsorg, varme, fred.»

Velsignet påske!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe