Ledere som blir tatt i juks, gjør alvorlige feil, eller ikke lever opp til rollen sin, sier ofte at de tar ansvar når de går. Er det mer riktig å si at de sniker seg ut bakdøra?
For det å ta konsekvensene av at andre fremmer mistillit, eller avslører at du har gjort noe du ikke burde gjøre, er noe helt annet enn å ta ansvar.
Ledere som tar ansvar, rydder opp etter seg. Ledere som tar ansvar, jukser ikke. Ansvarsbevisste ledere som gjør feil, venter ikke med å bli avslørt før de håndterer forholdene. De rydder opp uavhengig av om media setter søkelys på avsløringene eller om andre retter mistillit.
Det å kommunisere at ledere tar ansvar når de går, er en retorisk misforståelse som altfor mange har blitt fristet til å kopiere.
Veid og funnet for lett
Hadia Tajik er en av dem. Da media var i ferd med å avsløre at hun hadde misbrukt pendlerboligordningen, prøvde hun først å beskylde Aftenposten for en presseskandale. Men angrep var ikke et godt forsvar, så Tajik måtte til slutt innrømme at hun hadde tuklet med ordningen.
– Jeg beklager at jeg ikke håndterte dette bedre før. Det er min feil. Alt jeg har gjort har jeg gjort med de beste intensjoner, men jeg har håndtert det for dårlig og det må jeg ta ansvar for, sa hun da hun gikk av som statsråd og nestleder i Arbeidspartiet.
For noen uker siden gikk også byrådsleder Roger Valhammer (Ap) av, etter mistillitsforslag og den omfattende kritikken av barnevernstjenesten i Bergen. Før han hadde allerede etatsdirektøren i kommunen trukket seg fra stillingen sin.
– Disse sakene er så grove, alvorlige og grusomme at noen må stå til ansvar. Jeg har og tar ansvaret for det som har skjedd, sa Valhammer da han gikk av.
Det er ikke mange ledere som kan fortsette etter slike hendelser. Både politikere og ledere er avhengige av tillit, og når media eller demokratiet retter mistillit, er det en svært krevende oppgave å fortsette.
Ny arbeidslivstrend etter pandemien: Nå vil vi kun jobbe når vi må
Men det å si at de tar ansvar når de går, er en selvmotsigende tåkeprat. Når ledere går, tar de konsekvensen av mediepress og manglende tillit. Det er det overraskende få som kommuniserer.
Ett av unntakene, er Joachim Birger Nilsen, som nylig gikk av som sjakkpresident. Han var umiddelbart ærlig om at han hadde jukset, og at det ikke er lov.
– At det er mange år siden, har ingenting å si. Slikt skal man ikke drive med i det hele tatt, sa han da han ble konfrontert med avsløringen.
Dagen etter trakk han seg. Selv om Norges Sjakkforbund roste han for åpenheten, tok avstand fra jukset, og håpet at de kom styrket ut av dette som forbund, erkjente de at det ble vanskelig å rydde opp i en juksekultur, når sjakkpresidenten selv hadde vært en del av den.
– Vi setter pris på han tar ansvar for egne handlinger og velger å sette sjakkfamiliens beste foran seg selv, uttalte Norges Sjakkforbund i en pressemelding.
Men er det noen som tror at sjakkmiljøet er fritt for juks, bare fordi sjakkpresidenten er ute av spillet? Eller at forholdene i barnevernet blir bedre av at flere ledere slutter?
I Norge er det ikke toalettet du bør sjekke på restauranter
Problemet er sjelden løst ved at kapteinen forlater skuta. Kulturen sitter fortsatt i veggene. Strukturene er de samme. Igjen sitter en organisasjon i krise, som skal rydde opp i problemet, gjenreise tillit og opprettholde vanlig drift. Hvem tar ansvaret for det?
Kommunikasjonen om å ta ansvar, kan fort bidra til å pulverisere ansvaret. For ryddejobben blir nødvendigvis ikke noe enklere av at lederen er borte. Kanskje blir den heller ikke prioritert, fordi kapasiteten er svekket og ansvaret plassert på en person som ikke lengre har myndighet til å gjøre noe med forholdet.
«Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for», sa Jens Stoltenberg i et intervju i 2012. Sitatet ble kåret til årets gullkorn og illustrerer hvor enkelt og tåkete ansvar kan kommuniseres.
Kanskje er det lettere å gi fra seg makt og posisjoner, når ledere sier at de tar ansvar. Noen mener også at de tar ansvar når de går, ved at avgangen er en form for straff og at den gir organisasjonen ro. I det minste fra media. Men det er aldri ansvarsfullt å bli avslørt for juks, eller gå fra problemer og oppgaver du ikke er i stand til å løse.
Les flere tekster fra Hanne Marstrand her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Skrivekonkurranse: Ekstrem!
De holder ikke ut jobben. Barna betaler prisen