Nora Bilalović Kulset Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Oktober er den internasjonale ADHD Awareness Month.

Jeg lever med ADHD. Ikke som egen diagnose, men fordi min livspartner og bestevenn Faik har ADHD. Det betyr at jeg lever med ADHD hver eneste dag, med konsekvensene, gledene, frustrasjonene, sorgen, energien, kreativiteten, rastløsheten. Så jeg tenkte jeg skulle skrive litt om det i år. Hvordan det er å være partner til én med ADHD.

Faik fikk diagnosen nylig, i voksen alder, men det første jeg tenkte da jeg traff han for snart 20 år siden var «ADHD». Så hvorfor tenkte jeg det?

Jo, det var energien hans. Oppdriften. Overlevelsesevnen. Problemløsningen. Ureddheten, uten dumdristighet. Karismaen. Kontaktnettet, «alle kjenner Faik». Humøret. Lidenskapen. Måten han kunne snakke med hvem som helst på.

Altså ikke «hyperaktiv», urolig, stressa, ukonsentrert, bråkmaker, overaktivert. Alt dette vi så lett tenker er ADHD.

Jeg gikk altså inn i et romantisk forhold med han og visste at han hadde ADHD, selv om han ikke visste det selv enda, og jeg visste med andre ord at jeg fikk ADHD med på kjøpet.

På mange måter er det jo bra at man ikke skjønner den hele og fulle konsekvensen av verken det ene eller andre når man inngår en livslang samlivspakt med noen, også når det gjelder å leve med ADHD.

Men egentlig er den største utfordringen alle andre, altså storsamfunnet rundt oss. Den sosiale aksepten for hvordan en voksen mann på nå straks 50 år, skal oppføre seg og reagere i gitte situasjoner, er ganske stramme. Det å håndtere og tåle – altså for meg – at enkelte synlig reagerer på at han blir unormalt mye revet med, at han synlig stresses av ting vi andre rolige vikinger bare puster oss usynlig gjennom, at han kan ha trøbbel med å følge tråden i en lang samtale uten å bryte inn med noe annet, at han elsker å fortelle morsomme historier – som ikke alltid er morsomme siden humor er lokalt og han er oppvokst på Balkan, men at dette er noe han bare ikke klarer eller vil ta innover seg og dermed velsignet ufortrødent fortsetter med sine historier mens han ler godt. At han spør mye, at han kan være redd for å gjøre feil, at han fort kan bli rastløs og dermed framstå som stresset og urolig, det å håndtere og tåle at omgivelsene synlig reagerer negativt på dette, det er for meg minst like slitsomt som ADHD’en i seg selv. Og det er ikke fordi jeg er særlig konvensjonell eller egentlig bryr meg så mye om hva andre tenker eller tror. Men til og med da, for meg som altså anser meg selv for å være en fri sjel, så er det faktisk krevende. Omgivelsenes reaksjoner på hans ADHD.

Jeg elsker mannen min, og det betyr at jeg faktisk også elsker ADHD’en hans. Medisin gjorde at han forsvant. ADHD’en er en del av den han er og grunnen til at jeg elsker han. Så da får det heller være at det er tre nesten-tomme bokser med Philadelphia i kjøleskapet mens han åpner en fjerde, at jeg med jevne mellomrom må rydde i klesskapet hans og lage nye merkelapper på hva som skal hvor, som i lekekassene til barna da de var små. At jeg likevel må tåle å høre rop om «Jeg finner ikke badebuksa mi!!! Jeg skal på trening nå!!! Hvem har tatt den!!?» selv om det bare er meg og hunden som nå bor fast hjemme sammen med han, og ingen av oss bruker badebukse, og som regel ligger den likevel i skuffen merket «svømmetøy». At jeg må tåle at han glemmer, at han stresser, at han kaver, at han har altoppslukende interesser som han blir fryktelig opptatt av, at han blir utslitt av seg selv.

Hva vil jeg si med dette innlegget? Jo, jeg vil si at ADHD ikke er en «diagnose», men en måte enkelte menneskers hjerne fungerer på. Vi trenger større aksept for at vi fungerer forskjellig, og at dette også strekker seg ut i våre voksne, etablerte liv. I stedet for å nesten på nedlatende vis registrere uroen og stresset hos én med ADHD, og tenke at stakkars, det hadde vært fint med litt medisin så han endelig kunne få bli en rolig voksen mann der for familien sin, så kan vi heller lære oss å se det mennesket som akkurat slik. Et menneske med et annet indre tempo, med en annen informasjonsflyt. Og jobbe MED dette, i stedet for å prøve å skulle regulere det.

Nå rosemaler jeg kanskje litt det å leve med en partner med ADHD, og det er mang en gang jeg ønsker meg en pårørendegruppe, andre ADHD-ektefeller å prate med, men samtidig kommer jeg stadig tilbake til at den største utfordringen er og blir forventningene storsamfunnet har til hvordan et menneske skal fungere.

Innlegget ble først publisert på Facebook, og gjengis med tillatelse.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!