Hvor fattige hadde vi ikke vært uten musikk?

Illustrasjon: Karl Gundersen

Da rockelegenden Lemmy trakk sitt siste åndedrag i romjula stakk det i meg. Hva om Mick Jagger dør, eller David Bowie? Jeg slo fra meg tanken som umulig. Denne uka har vist meg to ting: Selv ikke den mest utenomjordiske stjerne er udødelig. Og man kan sørge over et menneske man aldri har truffet. Patetisk, synes noen. En selvfølge, mener jeg. Musikk er viktig for oss mennesker. I perioder av livet kan den bety nesten alt.

Hør Adresseavisens David Bowie-spesial på din datamaskin ved å klikke her

Jeg følte ikke at jeg hadde all verden til felles med de andre ungdommene i bygda der jeg vokste opp. Håndball, korps og bygdefest var aldri min greie. Uansett hvor alene jeg har følt meg, har jeg alltid hatt musikken. Noen ganger kunne jeg føle at det bare var David Bowie som forsto meg. Da han døde denne uka, føltes det som å miste en gammel, nær venn. Musikken har skiftet gjennom livet, men Bowie har alltid vært der.

De enorme reaksjonene etter rockestjernens død, viser at jeg ikke er alene. Store musikere betyr mye for mange, og dette er slett ikke nytt. Den legendariske låten «American Pie» handler om «dagen musikken døde», da Buddy Holly, Ritchie Valens, og J.P. Richardson omkom i en flyulykke. Min mor fortalte om sin sorg da Elvis døde, få dager før jeg ble født. Alle generasjoner sørger når deres helter dør.

Det er ikke tilfeldig at musikken vi hørte på i ungdommen, får en spesiell plass. Den blir en del av oss i de årene som former oss mest. En viktig del av vår identitet. Jeg har alltid likt å studere platesamlinga til folk. Si meg hva slags musikk du hører på og jeg skal si deg hvem du er. Et kanskje ikke helt nøyaktig analyseverktøy, men slett ikke uten verdi. Det er mye fellesskap i musikken. Den setter oss kanskje ikke i bås på samme måte som i ungdomstida, men det er fortsatt fint å treffe folk med de samme musikalske favorittene. Man går aldri tom for noe å snakke om.

Les også kommentaren: Revolusjonens trøst

Det slutter ikke å forundre meg hvor mye musikken betyr. I hverdag og fest, i glede og sorg. Få ting binder oss mer sammen. I bryllup og begravelser, til trening og i bilen. Vi gjør det meste av livet digitalt, men jeg tror aldri vi slutter å danse. Selv om uttrykkene er forskjellige, ser vi at musikk har den samme betydningen i alle kriker og kroker av verden.

Jeg vokste opp i ei tid der musikk var et knapphetsgode. Vi satt i timevis foran radioen og ventet på å få høre noe popmusikk. Det var «Ti i skuddet» og de tre siste låtene i «Ønskekonserten». Å henge i platebutikken var en fritidsaktivitet. Bladde gjennom platebunker, spinket og sparte, valgte og vraket. Hadde bare råd til å kjøpe ei plate. Det er umulig å skjønne for dagens ungdom som aldri har kjøpt en CD eller langt mindre en kassett. Det finnes knapt platebutikker igjen heller. All verdens musikk er et tastetrykk unna.

Les også kommentaren: Framsnakk av hunden

Vi opplever alle små og store teknologiske revolusjoner, og tilgangen på musikk er virkelig forandret. Jeg har hatt min bekymring for om vi verdsetter musikken like mye, nå som alt er lett tilgjengelig. Jeg håper det. Derfor synes jeg det er godt å se hysteriske jenter som stimer rundt Justin Bieber og Kygo. Musikksmaken er forskjellig, men den intense gleden over musikken er den samme – om man sverger til Dylan eller Bieber.

Heltene fra rockens gullalder forsvinner, og vi har så mye å takke for. Måtte gleden over musikken inspirere stadig nye generasjoner.

Hør oss på Podcast!

OmAdressert er navnet på Adresseavisens nye podkast – en oppsummering av nyhetsuka sett fra Trøndelag.

Hør og abonner via iTunes her eller hør podkasten ved å klikke her

Hør Adresseavisens David Bowie-spesial på din datamaskin ved å klikke her